Foto: Privat
Okkupasjon, krig, æresdrap og barneekteskap. Temaene som tas opp i Birgitte Huitfeldt nye bok, er langt fra lystige. Og listen over deprimerende kriser og praksiser kunne vært mye lengre. Samtidig er «Usensuert. Midtøstens kvinner. Ti møter» en bok som rommer mye håp. Kvinnene som opptrer i den, er noen av Midtøstens aller sterkeste personligheter og mest imponerende frontfigurer i kampen for kvinners og barns rettigheter og for fred, rettferdighet og frigjøring i aller bredeste forstand. Boken ble lansert onsdag 7. juni i lokalene til Fritt Ord i Oslo.
Huitfeldt er journalist og forfatter og har tidligere gitt ut bøker om feminisme og litteratur. I sin nye bok har hun intervjuet levende legender som forfatter og psykiater Nawal El Saadawi fra Egypt og jurist og nobelprisvinner Shirin Ebadi fra Iran, men også aktivister, akademikere og politikere som er yngre og/eller mer ukjente, i hvert fall i Norge (se også faktabokser).
Tvilte på feminismen
– Det at jeg har vært en feministisk forfatter, er noe jeg tidvis la fra meg mens jeg jobbet med denne boken. Jeg har gått et skritt bort fra mitt vanlige feministiske ståsted, og inn i et nytt rom som skrivende – og jeg tror ikke bøker som denne kan bli bra uten av man gjør det. Man trenger et nytt overblikk.
Vestlige feminister har trukket opp stigen etter seg.
Arbeidet med boken har satt dype spor hos forfatteren. Hun beskriver det som at hun har fått endevendt sin egen borgerlige bakgrunn og fått et nytt syn på kvinnekamp og menneskerettigheter.
– Jeg har lært mye om hvordan mennesker lever i Midtøsten. Og om hvordan kvinner kan skape seg et liv i land med mye undertrykking og sterke patriarkalske strukturer.
Her siterer hun den egyptiske forfatteren og psykiateren Nawal El Saawadi, en av Midtøstens mest legendariske kvinneforkjempere, og en av kvinnene hun har intervjuet i boken: «Frihet er noe du tar, ikke noe du får.».
– På ett tidspunkt tenkte jeg – da jeg så fattigdommen, de politiske utfordringene, de enorme økonomiske ulikhetene osv – at jeg måtte glemme det med feminisme og fokusere på det som virkelig er viktig. Det var en slitsom periode for meg. Men nå som jeg har kommet tilbake, har vært lenge hjemme, sittet og skrevet og skal oppsummere overfor meg selv hva som er viktig, er det tydelig at dette har vært et feministisk prosjekt. Det jeg nå har lært, er at det faktisk er sant det som mange sier, nemlig at kvinnen fremdeles er halvparten verdt i mange land i Midtøsten.
– I boken har du et utfall mot «1970-tallsfeministene»?
– Det jeg mener, er at vestlige feminister har trukket opp stigen etter seg. De har fått til det de vil her i Norge, og så er de fornøyde med det. Men jeg mener at det å være feminist handler om ta tak i de problemene som faktisk finnes i dag. Det handler om å være virksom.
Verdien av å kjempe
Og i boken møter vi nettopp virksomme kvinner. Ti kvinner som har kjempet seg fram, noe mange av dem har betalt en høy pris for.
– Jeg skildrer kvinner som har overvunnet hindre for å kunne skrive og ytre seg. For meg er det viktig at de har muligheten til å stå frem som eksempler for andre kvinner i sine land og formidle at det nytter å kjempe for kvinners situasjon spesielt og menneskers situasjon generelt i landene deres.
– Det ligger likevel et paradoks her. For det er slett ikke sikkert at boken din vil passere sensuren i en del av de landene kvinnene i boken kommer fra, i fall den skulle bli oversatt til f eks arabisk?
– Det stemmer. Noe av poenget med bokens tittel er nettopp at usensurert ikke er noe du kan regne med å være, men må kjempe for å bli. Flere av mine intervjuobjekter har fått beskjed fra myndighetene om at hvis de snakker eller skriver om de temaene som er viktigst for dem i deres virke, vil de bli satt i fengsel. Flere av kvinnene i boken har fått munnkurv, og det har vært en lang og nitid prosess i det hele tatt å få dem i tale. Det har gått mye langsommere enn tidligere bøker jeg har jobbet med. Hajer Sharief (f. 1994) fra Libya – hun bor nå i Norge – er f eks stadig truet. Vi måtte endre møtested flere ganger fordi hun har fått vite at familien hennes kan være i fare hvis hun snakker med journalister.
Huitfeldt har selv merket påkjenningen ved å skrive om kvinner som utsettes for undertrykking og vold i ulike former og grader i de ti nokså ulike landene.
– Man kan bli kraftig nedslått av å høre om alt det som skjer. Nawal El Saawadi i Egypt forteller at det har blitt verre for kvinner i landet. Det er fordi samfunnet er i krise. Resultatet har vært fattigdom og dårlige levekår. Kvinners helsesituasjon går tilbake, og kjønnslemlestelse og barneekteskap øker. Kjønnslemlestelse er forbudt i Egypt. Likevel har det blitt en økende industri i landet de siste årene.
– Vestlige medier er enøyde
Men selv om det er mange fortellinger om vold, undertrykkelse og annen elendighet i boken, rommer den også mye håp. Og Huitfeldt mener det å bringe et budskap om håp er viktig. Her har vestlige medier sviktet, slik hun ser det.
– Jeg er ikke så sikker på om det å skrive om igjen og om igjen om alt det som er verst, er riktig å vei å gå for neste generasjon kvinner, f eks når vi stadig skriver om Saudi-Arabia, hvor det er verre enn verst. Det er så viktig å balansere fremstillingen av kvinners liv i denne regionen.
– Hvorfor det?
– Fordi vi alle blir påvirket av det vi leser. Jeg merker det selv. Når man leser veldig mye om at kvinner blir steinet, slått, voldtatt, drept, fordømt, så har det også en eskalerende effekt på den dårlige siden av det maskuline.
– Et sted i boken kritiserer du vestlig presse for å være styrt av profitt, noe som gir en skjevhet i hvordan forholdene i Midtøsten fremstilles.
– Ja, men det er jo faktisk det som er sannheten. Saker som selger, fremheves sterkere. Bare se på forsidene til avisene. Bare se på BBC, se på CNN og hva de velger som dagens nyhet. Det er det mest sjokkerende, det som vil få mest klikk og oppmerksomhet, som står øverst.
Resultatet av denne måten å drive mediehusene på blir en ensidig fremstilling av Midtøstens utfordringer.
– Det er flyktningene som kaver i Middelhavet, konflikter her og nå, kvinner som blir voldtatt osv. Det er viktig å få fram andre aspekter. Suzan Aref Maroof fra Irak, som jeg intervjuet, arrangerer f eks workshops for imamer for å opplyse dem om kjønnsforskjeller i dag, hvordan menn og kvinner bør leve sammen, hvordan man kan bygge opp et samfunn med et godt syn på kvinner. Det å vektlegge det positive når man skriver, tror jeg er helt avgjørende. Jeg oppfordrer vestlige medier til å trekke frem historier som gir håp. Historier om kvinner i Midtøsten og om hva mennesker får til.
En bok for de unge
Hun mener hun selv har fått sitt vestlige blikk «ødelagt» i arbeidet med boken. Hun ser denne «ødeleggelsen» som noe positivt, noe som har gjort det mulig for å henne å se flere sider av kvinners liv i Midtøsten.
– Hvordan vet vi at egyptiske kvinner ikke vil bli giftet bort, ikke vil gå tildekket? Vi har ofte en holdning om at først må kvinnene motsette seg å bli giftet bort, ta av seg sjalet, få seg en utdannelse, og så kommer vi dit vi ønsker å være. Men slik jeg ser det nå, i 2017, er det viktigste av alt at det må være kvinnene selv som finner ut av hva de velger å bruke livet sitt til. Det er det man må jobbe for at neste generasjon skal oppleve. Det som gir meg håp, er de mange sterke, unge kvinnene i disse landene som ikke finner seg i å bli forskjellsbehandlet.
– Hva tror du unge i Norge, la oss i aldersgruppen 16-25 år, som har foreldre disse landene, kan få ut av å lese boken din?
– Mange unge vil nok søke tilbake til foreldrenes hjemland før eller siden. Ved å lese boken vil de kunne reflektere over hvilke muligheter unge har til å skape seg et liv. Dette er en bok om muligheter, og de jeg har intervjuet, har klart å kjempe seg frem fra et utsatt utgangspunkt. Det tror jeg kan virke inspirerende.
Om forfatteren:
Birgitte C. Huitfeldt (f. 1959) er litteraturviter fra Universitetet i Oslo, skribent og sakprosaforfatter. Hun har 15 års erfaring som redaksjonssekretær og forlagsredaktør, og hun har tidligere utgitt bøkene “Kvinnereisen – møter med feminismens tenkere” (Humanist forlag, 2008), “Vi er tiden – møter med kvinner i skandinavisk litteratur” (Humanist forlag, 2011) og “Skjønnhetens makt – samtaler med Camille Paglia” (Vidarforlaget, 2013).
Om boken:
“Usensurert. Midøstens kvinner. Ti møter” er utgitt av Kolofon AS og ble lansert 7. juni. Boken inneholder et forord av den kjente feministiske tenkeren Camille Paglia (forordet sto på trykk i Klassekampen i mai) og ti omfattende intervjuer med bakgrunnsstoff tilført av forfatteren.
Kvinnene som er intervjuet i boken, er:
- Nawal El Saadawi (Egypt)
- Rafah Nached (Syria)
- Canan Arin (Tyrkia)
- Hanan Ashrawi (Palestina)
- Amal Basha (Jemen)
- Hajer Sharief (Libya)
- Suzan Aref (Irak)
- Rana Husseini (Jordan)
- Shirin Ebadi (Iran)
- Mehla Ahmed Talebna (Saudi-Arabia)
