Foto: Hanna Skotheim
- Hodejeger-hjelperen Rafael - 01.08.2018
- Historien om en scene - 10.04.2018
- Færre pleiehender på flere eldre - 07.03.2018
På hovedscenen på Nationaltheatret lyses et flisbelagt platå opp. Bak står en baderomsvegg i skyggen, mens oppe på en stige står en opplyst mann i grønn legefrakk foran hyller med bøker. Mannen holder opp en saks, men har blikket festet på noe som ligner et kirurgisk instrumentbord. Nede på scenen lyses en kvinne opp av verktøyene som vises på veggen bak. Musikken er uhyggelig, lyset er dunkelt og ansiktet til kvinnen er fortvilet.
I ”Renset” møter vi blant annet kvinnen ”Grace”, spilt av Birgitte Larsen. Hun befinner seg på en universitetscampus, omgjort til en institusjon. Dit har hun kommet for å spørre etter klærne til sin bror, som har dødd av en overdose injisert av en ”lege” ved navn ”Tinker”, spilt av Øystein Røger. Legen tar henne imot, og hun legger seg selv inn på sanatoriet. Der møter hun flere som er lagt inn, blant annet Jonas Strand Gravli i rollen som ”Robin”, og opplever at kjærlighetens vilkår settes på prøve.
Rom for egen tolkning
Det er fjerde gangen den litauiske regissøren Oskaras Koršunovas har regi på stykket ”Renset”. Stykket hadde premiere på Nationalteateret fredag 1. september og er skrevet av den engelske dramatikeren Sarah Kane. Det ble for første gang vist på Royal Court i London i 1998. Dette var året før Kane tok selvmord, bare 28 år gammel. Da stykket ble satt opp på Nasjonalteateret i London i fjor, var dette første gangen en av Kanes forestillinger ble vist der. Det var på høy tid, ifølge flere.
I dag lever vi i en verden der det foregår en normalisering av diktatur, men vi ser ikke nødvendigvis hvilken smerte dette påfører folk.
– Jeg hadde regi på det for første gang i 2000. Det var da den første ”Sarah Kane-bølgen kom”, og siden da har jeg ikke klart å glemme stykket, sier Koršunovas.
Ifølge regissøren, er ”Renset” et av de mest interessante stykkene laget på 1900-tallet. Det inneholder all den smerten folk opplevde på denne tiden; en periode vi bør komme tilbake til, mener han.
– I dag lever vi i en verden der det foregår en normalisering av diktatur, men vi ser ikke nødvendigvis hvilken smerte dette påfører folk. Ettersom stykket peker på dagens samfunn, tar forestillingen opp en enda aktuell tematikk, sier regissøren.
Korsunovas beskriver Sarah Kane som annerledes, lakonisk, men også åpen.
– Hun gir rom for at andre skal kunne foreta egne tolkninger. Det er også en grunn til at jeg ikke klarer å glemme stykket og stadig vender tilbake til det, sier han.
Selv om Sarah Kane er berømt og anerkjent i teatermiljøet, har stykkene hennes oftest blitt vist på små ”underground”-scener. Det at ”Renset” skal vises på hovedscenen på Nationalteateret, mener derfor Koršunovas er stort.
Dønn ærlig
Da stykket ble vist på Nasjonalteateret i London i vinter, besvimte fem personer i tillegg til at 40 stykker forlot salen, ifølge The Guardian.
På spørsmål om hvordan Koršunovas reagerer på dette, svarer han at kunst i seg selv ofte er grusom.
– Kane har selv sagt at det ikke er brutaliteten i stykket som er det viktigste, det er kjærligheten. Tidligere var det flere som spurte henne hvorfor stykket er så grusomt. Da svarte hun at hun bare ønsket å være dønn ærlig, sier Koršunovas.
Det er nettopp denne ærligheten han liker så godt og refererer til den franske forfatteren og teatermannen Antonin Artaud.
– Artaud skrev: ”Teater skal være like reelt som en drøm”. Og det er nettopp denne ektheten jeg inspireres av. I dag finnes det flere teaterstykker som bare skal være enkle å forholde seg til og utelukkende fungere som underholdning.
– Mens ”Klassen vår” fra 2015 høstet svært gode anmeldelser, har ”Renset” fått en del dårlig kritikk. Hva er dine forventninger til tilbakemeldingene på stykket?
– Mennesker har ulik bakgrunn og reagerer derfor av forståelige grunner ulikt på stykket. Selv er jeg helt rolig fordi jeg tror på det jeg gjør. Jeg tror på Sarah Kane og hennes dramaturgiske evner, jeg tror på skuespillerne og alle de andre som er involvert i forestillingen. Så lenge man har troen på det man gjør, er det ikke så viktig hvorvidt kritikken er positiv eller negativ, sier han.
Koršunovas legger derimot til at han tror stykket kan komme til å høste mer positiv kritikk enn hva det har gjort til nå fordi kritikere i Norge er flinke, ifølge ham.
Kunstneriske idéer
Men når han blir spurt hva han føler når det gjelder eget arbeid, blir han stille.
– Det er som å spørre deg hva du synes når du ser deg selv i speilet. Det er vanskelig å svare på, sier han.
