Foto: Song Chi
- Ur-mannen og klokkene - 29.07.2018
- Turisten som ble prest - 23.07.2018
- Falun Gong og øyenvitnenes historier - 17.04.2018
Azumaru, født 1975, er en japansk butoh-danser basert i Oslo. Etter at han forlot Dairakudakan, har han vært solodanser, og samarbeidet med japanske og norske artister innen en rekke sjangere.
I august hadde han Butoh-forestilling med Daisuke Yoshimoto fra Japan, og flere japanske og norske butoh-dansere i et prosjekt initiert av Butoh Encounters i samarbeid med HAiK, et klesmerke.
Han snakket med oss om seg selv, og om det å være butoh-utøver i Japan og i Norge.
Når jeg opptrer, så spiller jeg ikke, men prøver heller å uttrykke noe som kommer dypt innenfra.
– Hva er din bakgrunn?
– Jeg har jobbet med butoh i 17 år. Jeg trente under Maro Akaji, sjef for Dairakudakan, og jeg bruker hans metoder. Jeg studerte teater og skuespill på universitetet, og har også jobbet som scenearbeider og lydtekniker i Japan.
– Når ble du interessert i Butoh, og hvorfor valgte du å bli butoh-danser?
– Jeg så for først gang en butoh-forestilling i 1998. På den tiden studerte jeg eksperimentell avantgarde-teater på universitetet, og det passet godt med det jeg hadde lært. Jeg følte en sterk forbindelse, ønsket å utforske dette videre og deltok i en workshop med Dairakudakan i februar året etter. Etter workshopen følte jeg meg enda mer nysgjerrig på butoh, og ble like godt medlem av kompaniet.
– Å gi en bestemt definisjon av butoh er ikke lett. Hvordan ville du, med din lidenskap og din erfaring innenfor butoh, forklare sjangeren?
– Butoh kan være alt, ikke bare dans. Å bare stå på en scene foran et publikum har en mening. Ett av butohs varemerker er å male kroppen hvit. Opprinnelig var dette ment å symbolisere en død kropp, men i dag gjør jeg det mest fordi det er interessant for publikum. Jeg har prøvd å male meg i svart også, men publikums respons er mye bedre når jeg er malt i hvitt. Når jeg opptrer, så spiller jeg ikke, men prøver heller å uttrykke noe som kommer dypt innenfra. Slik har jeg trent. Selv om jeg ikke klarer å uttrykke dette mørket dypt inne, vil jeg aldri begynne med skuespillteknikker. Jeg vil heller prøve å uttrykke frustrasjonen i min opptreden.
– Er norsk butoh forskjellig fra japansk? Har norske dansere utviklet den i en ny retning?
– I Japan er det noen virkelig berømte mestere, som sjefen i Daiarakudakan, Maro Akaji. Så finnes andre som Akira Kasai, Min Tanaka, Ushio Amagatsu fra Sankai Juku, samt Yoshito Ohno og Daisuke Yoshimoto. Butoh-verdenen er relativt marginal, men de har sine fans og tilhengere, og setter fortsatt opp forestillinger. Arven er fortsatt i live og blomstrer. Vi har ikke en butoh-tradisjon eller mestre av dette kaliberet i Norge. I tillegg oppstod Butoh i Japan etter andre verdenskrig, innenfor spesifikke historiske og kulturelle kontekster. Jeg har ikke snakket med norske butoh-dansere om dette, så jeg vet ikke hva de føler.
– Hvordan har sjangeren utviklet seg etter at du flyttet til Oslo?
– Butoh har aldri vært veldig stort i Norge, så jeg vil si at det ikke har utviklet seg mye, med unntak av opprettelsen av Oslo Butoh Laboratorium og et par andre dansekompanier som henter inspirasjon fra Japan.
– Har du samarbeidet med Daisuke Yoshimoto før?
– Ja, i 2009, i en gatekunst-performance i Yokohama kalt Noge Daidogei. Jeg har også trent med ham noen ganger i Japan.
– Norsk kultur er veldig forskjellig fra den japanske. Er det vanskelig å fortsette karrieren din som butoh danser i Oslo?
– Jeg tjener ikke penger på det, så jeg danser bare av og til. Her i Norge har det vært vanskelig fordi det er en oppfatning på teaterfeltet at butoh er “gammelt” og “utdatert”.
– Hvordan reagerer norske publikummere på butoh sammenlignet med japanere?
– Jeg føler at nordmenn er mer ærlige og at deres reaksjoner er mer direkte. Jeg tror at det japanske publikum er mer vant til å se butoh, så de er mye mer kritiske og lar deg ikke slippe unna hvis de ikke er veldig fornøyd med det de ser.
