I 1996 intervjuet regissør Zulfikar Fahmy seks unge nordmenn med minoritetsbakgrunn om identitet og tilhørighet i det norske samfunnet.
25 år senere, i 2021, møter Fahmy de samme personene.
Det sentrale spørsmålet er: Føler de seg mer norske nå, 25 år senere?
Dokumentaren “Norways foreigners at home” som vises på Al Jazeera World, forteller om tilhørighet, vennskap, rasisme, økonomiske forskjeller, identitet og en langvarig kamp for å få norsk statsborgerskap.
Tror at rollemodeller med minoritetsbakgrunn vil gi positiv effekt for dagens unge
– Helt siden jeg kom til Norge som liten, har min annerledeshet blitt påpekt hver eneste dag, sier Asta Busingya Lydersen i dokumentarfilmen.
Hun er halvt norsk, halvt ugandisk, er født i Skottland, og har vokst opp i Norge, Kenya og Uganda. I 1995 var hun med å grunnlegge African Youth in Norway.
– Vi drev ungdomsaktiviteter for unge norsk-afrikanere i Oslo. I dag driver jeg ikke med aktiviteter for ungdom, men jeg er fortsatt samfunnsengasjert.
Lydersen har jobbet som skuespiller, skribent, danser, sanger og samfunnsdebattant. Hun var nestleder i Norsk kulturråd i perioden 2009–2015.
Hun forteller at hun i stor grad har blitt påvirket av å ha opplevd rasisme. Selv om hun er halvt etnisk norsk, har hun ikke følt at hun får lov til å kalle seg norsk.
– Norge har blitt mye mer flerkulturelt. Da jeg vokste opp hadde jeg ingen rollemodeller. Det var mange med minoritetsbakgrunn som følte at de bare kunne bli hjelpepleier eller taxisjåfør.
Hun forteller at samfunnet hadde lave forventninger til hva nordmenn med minoritetsbakgrunn kunne klare.
– Men flere av disse har nå fått høye posisjoner i samfunnet. Det er veldig inspirerende for de unge som vokser opp nå. De kan vokse opp med en tro på at de kan komme seg et sted i livet og oppnå drømmene sine, og at det er plass og rom for dem i det norske samfunnet.
Fortsatt statsløs
Dokumentaren viser raskt at det ikke er plass til alle i det norske samfunnet. En av dokumentarens hovedroller, Jimei Idmond Jasw, kom til Norge rett før han fylte tre år.
I 1996 er han 20 år gammel og snakker om vennskap, aksept og betydningen av en vennegjeng. Sammen med vennene sine drev han med graffiti. En dag sprayet en av vennene hans sinnatagg-skulpturen i Vigelandsparken.
For vennene, som er etnisk norske, var det morsomt, men for 17 år gamle Jasw som enda ikke hadde fått norsk statsborgerskap, ble det første steg nedover i en vond spiral.
Kompisens tagging av sinnataggen førte til at Jasw fikk avslag på søknaden om norsk statsborgerskap.
Da filmteamet møter ham 25 år senere har han enda ikke fått norsk statsborgerskap.
– Jeg er 45 år nå og er fortsatt statsløs, sier Jasw og forteller at han har vært inn og ut av fengsel.
Da han kom ut av fengsel måtte han vente til han var ferdig med karantenen før han kunne starte på nytt med å søke om statsborgerskap.
– De har forsøkt å kaste meg ut elleve ganger.
– Det har ingenting med migrasjon å gjøre, det har med reproduksjon av ulikhet å gjøre
Sonil Lona, som er oppvokst i Norge med indiske foreldre, reflekterte rundt de økonomiske årsakene som ligger til grunn for gjengkriminalitet da han ble intervjuet i 1996.
– Det problemet vi ser i Oslo i dag har ingenting med migrasjon å gjøre, det har med samfunnsstrukturer å gjøre, det har med reproduksjon av ulikhet å gjøre, sa Lona som er psykiater med doktorgrad.
25 år senere jobber han fortsatt som psykiater og utdyper refleksjonen rundt gjengkriminalitet:
– For veldig mange unge mennesker er gjengfølelsen som en rusavhengighet.
Han beskriver det som en etterlengtet følelse av makt og betydning.
– Så det er vanskelig for ungdom å komme seg ut av gjengene, med mindre det gis andre muligheter
Gjør alt for at barna skal føle seg helt inkludert i det norske
To av filmens hovedpersoner Umit Ishbilen med bakgrunn fra Tyrkia og Baton Troni med bakgrunn fra Nord-Makedonia, er venner. I intervjuet fra 1996 sitter de på en basketballbane på Grunerløkka sammen med flere venner.
25 år senere forteller de at en tredel av vennegjengen deres har gått bort på grunn av rusmisbruk.
– Vi to er jo blant de heldige som har klart oss bra og har jobb og barn, sier Ishbilen som er født i Norge av tyrkiske foreldre.
De forteller at selv om de føler seg norske så var det alltid faktorer i barndommen som skilte dem fra sine etnisk norske klassekamerater. Da det var skidag på skolen, kunne de for eksempel ikke være med fordi familiene deres ikke hadde råd til ski.
Ishbilen nevner “hytte og båt” som noe mange etniske nordmenn har. Han forteller at han ikke har klart å skaffe seg hytte enda, men at han har kjøpt båt for å ta med barna på fine opplevelser i naturen.
– Jeg prøver å gi ungene mine den oppveksten som jeg vet at mange norske barn får, slik at de kan assosieres mer med norske barn enn det vi gjorde.
– I Nord-Makedonia ansees jeg som norsk, men her aksepteres jeg ikke som nordmann
Troni forteller hvordan det er å befinne seg i en spagat mellom to kulturer.
– I Nord-Makedonia ansees jeg som norsk, men her aksepteres jeg ikke som nordmann. Selv om jeg har jobbet mye for å integrere meg i det norske samfunnet, begynner det å gå opp for meg at jeg kanskje alltid kommer til å bli dømt fordi jeg har em annen hudfarge, sier Troni.
Samtidig påpeker han at det kan være en fordel å klare å sette seg inn i ulike type kulturer.
