Foto: Claudio Castello
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Hva er egentlig kosher? Og hva er halal? Spiser buddhister oksekjøtt, og hva spiser sikher? Skal hinduer kremeres eller begraves i kiste? Når feirer ortodokse kristne jul? Eller: Hvordan manøvrere i møte med ulike religiøse praksiser?
Slike spørsmål blir mer og mer relevante i et Norge som blir stadig mer mangfoldig på religionsfronten.
Forsker ved Teologisk fakultet, Vebjørn Horsfjord har lang erfaring med tilrettelegging for dialog og møte mellom ulike religioner i Norge og internasjonalt, blant annet som assisterende generalsekretær i Mellomkirkelig råd (2002–2006) og som generalsekretær for Det europeiske religionslederrådet (2006–2010).
Å ha en religionsdebatt er viktig for den offentlige samtalen, men kanskje ikke så lurt på en arbeidsplass.
– For meg er det å ha jobbet med religion og religiøs dialog og praksis viktig i arbeidet med boken, sier forfatteren til Utrop.
Nyttefokusert
Horsfjord mener det å gjøre Religion i praksis todelt er et bevisst skribentgrep.
– Først og fremst må dette sees på som en bok som er til for de som ikke er så opptatt av religion. Religion i praksis er i så måte nyttefokusert, og jeg håper leserne vil forstå denne konteksten. Folk skal lære om religioners mangfold slik at de kan relatere til dette i hverdagslige situasjoner og kan ha en praktisk tilnærming. Hoveddelen av boken presenterer åtte ulike religioner hva gjelder temaene hjem og dagligliv, høytider, praksiser og livsfaseriter. Innlednings- og avslutningskapitlene handler om hva religion er og hvordan vi kan håndtere forskjeller.
– For mange er religion hellig og personlig, med sterke følelser og debatt knyttet rundt temaet. Hva slags reaksjoner forventer du på boken?
– Som fagperson opplever jeg ofte at debatten handler om rettigheter og plikter, fremfor det hverdagslige og menneskelige. I boken ligger det en forventning om at man håndterer religion og religiøs mangfold fra et mer jordnært og praktisk ståsted. Jeg vil med boken være informativ fremfor mer polariserende.
Videre argumenterer forfatteren:
– Jeg tror det handler om å kunne kommunisere sammen på en tydelig måte og lære. Senke skuldrene og starte den gode og interessante samtalen. Vi møter religion til daglig, og da må vi klare å ufarliggjøre den.
Fleksibiltet og behov
Likevel, hva gjør man hvis en elev/student eller ansatt må be fem ganger om dagen og avbryter møter, undervisning eller jobbvirksomhet?
– Egentlig finnes det ikke et fasitsvar på dette. Jeg ville henvist igjen til samtalen, til dialogen. Snakk med dem det gjelder, kartlegg behov og finn kompromissene. En trenger ikke å avbryte jobbdagen for å be, en kan jo f. eks bruke røyke- og kaffepausene. Her er fleksibililtet fra begge parter viktig. Ta interesseavveiningen på en ærlig måte, slik at man unngår å havne i en situasjon hvor man går fra misforståelse, og videre til konfrontasjon.
Å møte mennesker som enkeltmennesker, selv når de er dypt troende og praktiserende, er en annen suksessformel.
– Å ha en religionsdebatt er viktig for den offentlige samtalen, men kanskje ikke så lurt i en situasjon som på en arbeidsplass, hvor man skal ha trygghet til hverandre og hvor man gjør lurest i å se hverandre på individnivå.
Valgmulighet viktig
– Hvor langt skal man gå for å tilrettelegge? Og hvor går grensen mellom det som samfunnet må tilrettelegge og det som den enkelte må tilpasse seg etter?
– Jeg synes man bør anstrenge seg for å skape valgmuligheter som passer for flest mulig, men en må finne en form for balanse. Et lite mindretall kan ikke overkjøre og diktere, samtidig som det er også viktig å ikke “single ut” folk bare på grunn av religiøs tilhørighet. En feil som man ofte gjør er å overfokusere på den enkeltes minoritetsreligiøse tilknytning og at man har en overforsiktig håndtering.
Horsfjord mener en slik “velment generalisering” kan gå mot sin hensikt.
– Ved en slik håndtering kan ende opp med å påføre en person med minoritetsreligiøs bakgrunn en enda sterkere identitet som kanskje ikke var der fra før, og som de må plutselig leve opp til. Religiøse folk er som de som ikke er så religiøse. Mennesker er først og fremst mennesker og langt mer enn bare religionen sin. Vi må behandle folk som individer, og ikke bare se på den kollektive religiøse gruppeidentiteten.
Religionsblankhet
I et sekulært samfunn som det norske preges man ofte av en slags fargeblindhet, også når det gjelder religion, hevder forfatteren.
– En ting er at mange ikke har grunnleggende kunnskaper om religion. Kombinert med en hard tone i religionsdebatten gjør dette at de fleste ikke tør å snakke om temaet. Folk blir redde for si ting som er feil og som kan krenke. Vi har fått en religionsvegring, hvor vi ikke tar opp de normale sidene ved religion, fordi religion forbindes med konflikt. Og det er synd. Ved at folk får mer kunnskap og søker mer forståelse om religion, så kan man ha en bedre ordveksling, og hvor majoritet og minoritet i Norge kan lære mer om hverandre, også på et religiøst plan.
Flere minoritetsreligiøse
Horsfjord ser et behov for mer kunnskap av denne typen i tiden som kommer.
– Norge får en slags parallellutvikling, hvor man på den ene siden har mer sekularisering, mens man har sterkere vekst hos enkelte religiøse minoriteter. Vi får flere muslimer, og flere ulike minoriteter blant muslimer. Vi får inn flere kristne syriske flyktninger, med en helt annen tradisjon enn den norske protestantiske statskirkelige kristendommen. Vi får flere spansk- og polsktalende katolikker, som tar med seg sin kultur og praksis og sine riter til Norge.
Å ha en god religionssamtale blir viktig for god sameksistens.
– Noe av utfordringen er at vi i Norge har sett på religionsmangfoldet med et “protestantisk blikk”, og et blikk preget av majoritetskulturen. Vi må kunne se det fra den andre siden, slik at vi forstår den nye religionsvirkeligheten som nå gjør seg gjeldende.
