Foto: Privat
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Iryna er forfatter, og har bodd flere år i landet, men er opprinnelig ukrainsk. I Slovakia har hun gitt fem bøker, og i nabolandet Tsjekkia seks.
– For meg er morsrollen viktigst, selv om jeg prøver å kombinere dette med en karriere
som forfatter.
Nylig ga hun ut barnebok om følelser.
– At boken handler om følelser er et viktig poeng. Jeg ser det som viktig å ikke undertrykke det man har innerst. Veien til historien ser jeg også som det mest berikende.
I prosessen med å lage bøkene har hun observert sine to egne og andre foreldres barn.
– Jeg snakker med folk, og observerer foreldrenes reaksjoner, hvordan de oppfatter ting.
Fokuserer på enkelthistorier
Handlingen fokuserer på enkelthistorier, mener forfatteren.
– I en kapittel tar jeg for meg redsel, og i en annen sinne. Så skriver jeg om hvilke måter man kan være redd eller sint på.
– Hvordan er det for deg å være ukrainskspråklig forfatter?
– Jeg ser ikke på meg selv som en forfatter fra et annet land, og kan heller ikke si at jeg har hatt noen negative erfaringer.
Viktig med emosjonell intelligens
For henne er forfatterskap og barneoppdragelse sterkt knyttet sammen.
– Noe av det mest utfordrende med dette er å ikke være belærende, eller mentorere barna om hvordan de skal føle seg der og da, eller i den eller den situasjonen. Jeg tenker barn må bli inspirert til å tenke og reflektere over egne følelser. Til å utvikle empati og emosjonell intelligens. Jeg ønsker at foreldrene deres som leser boken sammen med barna også kan tenke i de samme banene.
– Hvordan kan ulike kulturbakgrunner påvirke foreldreskap?
– Som foreldre bærer vi alle en ballast med kollektiv og ubevisst erfaring som lagres i oss, og gis videre fra generasjon til generasjon. Og det påvirker jo til en viss grad hvordan vi er og hvordan vi reagerer. Følelsesuttrykk vil nok påvirkes av kulturbakgrunn, samtidig som emosjoner er noe langt mer kulturnøytralt.
Yngre foreldre mest positive
Forfatteren sier hun har fått gode tilbakemeldinger, for det meste fra yngre foreldre.
– Yngre foreldre her i Slovakia ser i større grad barna som diskusjonspartnere, som noen de ikke skal se ned på. For mange er dette et klart brudd med den gamle oppdragelsesmodellen. Også foreldre med mer tradisjonelt syn sier boken har gitt dem nye innspill.
– Har den tradisjonelle oppdragelsesmodellen endret seg med årene?
– Jeg ser visse endringer, samtidig som flertallet fortsatt oppdrar sine barn med den tradisjonelle autoritære modellen, med fokus på effektivitet og barna som “bidragsytere”. Jeg ser at folk som har en annen fornemmelse av ting som fødsel og svangerskap tar det videre med seg i barneoppdragelsen.
Også nærkulturelle forskjeller forskjeller finnes, mener forfatteren.
– Kommer man til Tsjekkia, vårt naboland, ser man forskjellene. Her er oppfatningene langt mer liberale.
Krigens påvirkning
Følelser er også et tema relatert til komplekse situasjoner. Krigen i Ukraina påvirker i en slik setting barns psyke.
– Når barn lever med redsel vil det selvsagt ha følelsesmessige følger. Ettervirkningene, og ikke minst redsel, kommer til å styre psyken til barna, også når de blir voksne. Og dette forsterkes også gjennom foreldres redsel. Spesielt med tanke på at foreldre er sentrale i barnas liv. I enkelte tilfeller kan redsel utvikle seg så sterkt at det kan bli vanskelig å håndtere.
Ukrainske krigsbarn må også leve videre, mener hun.
– En umiddelbar fysisk trussel er borte, og de trenger ikke å løpe fra flyalarmer. Samtidig ser de også foreldrenes stress i en fluktsituasjon, noe som også kan være veldig vanskelig å håndtere.
Sliter med reaksjonsmønstre
Et problem forfatteren ser med barn som har vært på flukt er at de sliter med egne reaksjonsmønstre.
– Her er man rett og slett ikke i stand til å abstrahere og vurdere ulike situasjoner, om det er på plass å reagere på den ene eller andre måten. Og har kan man bygge opp negative oppførselsmønstre.
Hun kjenner til flere flyktningfamilier som sliter med dette.
– Ofte har barna utviklet et sterkt hat mot russere, og vil gjengjelde, enten med “å ta livet av russere”. Her tenker jeg det er viktig å snakke ut med barna, ta opp de vanskelige samtalene, og prøve å komme frem til en objektiv sannhet.
