- Overgriperen blir behandlet som et offer, mens offer blir til overgriper - 20.01.2023
- Gi henne en krone! - 01.12.2022
«Give me a Crown»
Skrevet av: Michelle A. Tisdel
Regi: Cliff Moustache
Skuespillere: Nosizwe Lise Baqwa (Reese), Mariama Ndure (Amaya), Jason Nemor Harden (Mo), Kristiane Nerdrum Bøgwald (Karen).
Hvorfor visste jeg ikke om Ruth Reese langt tidligere? Som det at hun var en av de svært få svarte etablerte sangerne i Norge på 1960-tallet. Heller ikke visste jeg at hun skrev leserinnlegg i VG og Aftenposten om framstillingen av svarte mennesker i programmer på norsk tv. Og at hun løftet fram andre svarte og brune kunstnere.
Ruth Reese, født i Alabama i 1921, skrev seg selv inn i norsk historie. Og nå har Michelle A. Tisdel, til daglig sosialantropolog og forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, sørget for at historien hennes blir fortalt slik den fortjener.
Jeg opplever «Give me a Crown» en fredag kveld, på Cafeteateret og Nordic Black Theater i Oslo. Jeg er på nest siste visning av stykket her på Grønland, før stykket skal spilles også to datoer i Den norske Opera, 7. og 8. desember (NB! Ingen billetter er igjen, red. anm.).
Allerede før forestillingen starter får vi i publikum en smak av aktivismen som ligger i selve sjelen av Nordic Black Theatre, som i år feirer 30 år. Kommunikasjons- og produksjonsansvarlig Kamelia Javadi trekker i sin introduksjon linjer til den pågående frihetskampen i Iran, som publikum oppfordres til å vise solidaritet med. Enda sterkere blir det av at flere av dem som jobber i Nordic Black Theater har bakgrunn fra Iran eller Kurdistan. Dette er en meget passende intro, siden stykket vi nå skal se handler nettopp om frihetskamp, kunst og politikk.
Reese ellers lite omtalt
I «Give me a crown» gir skuespiller Nosizwe Lise Baqwa oss en glitrende tolkning av menneskerettighetsforkjemperen og sangeren Reese. Vi følge hennes oppvekst i Alabama og Chicago, på turné i Europa og fram til hun bosetter seg i Oslo sammen med sin ektemann Paul.
Jeg hadde selv ikke hørt om Reese før Tisdel løftet navnet hennes fram i den norske offentligheten for et par år siden. I stykket blir Reeses livshistorie nydelig gjenfortalt gjennom skuespillerne, men også i lysbildefremvisningen
på scenen. Gjennom fortellingen om Reeses liv får publikum viktig innsikt i antirasistisk aktivisme i Norge fra 1960-tallet og fram til i dag.
Gjennom fortellingen om Reeses liv får publikum viktig innsikt i antirasistisk aktivisme i Norge
Den kraftfulle stemmen til Baqwa mestrer sang etter sang. Også Mariama Ndure imponerer stort med sitt sangtalent, i sin rolle som Amaya.
For parallelt med Ruths historie blir vi nemlig introdusert for kunststudenten Amaya. Hun som stadig må kjempe mot sin egen utdanningsinstitusjon, som motarbeider henne i skrivingen av hovedoppgaven. Hvorfor? Jo, fordi oppgaven påstås å være for politisk. Amaya argumenterer sterkt for at oppgaven hun vil skrive både er kunstnerisk relevant og historisk viktig.
Sterke prestasjoner
I «Give me a Crown» blir publikum invitert til å reflektere rundt spørsmålet om hvem sin historie som fortjener å bli fortalt. Historieskriving er verken objektiv eller apolitisk. Selv om nøytralitet i historiefaget selvsagt er et ideal, er også historien skrevet av mennesker. Historien er full av innflytelsesrike personer som ikke får den anerkjennelsen de fortjener. Ofte er de kvinner, ofte er de minoriteter.
De av oss som løfter denne problematikken, blir fort avskrevet som «woke» («årvåken», et afrikansk-amerikansk begrep fra 1930-tallet, red. anm.), en påstand som stykket harselerer med. På denne måten blir det enda tydeligere hvorfor historien om Reese også er en historie for vår samtid.
For meg svarer stykket på det følgende spørsmålet: Hvor lenge må vi snakke om det? Om rasismen, arven og smerten? Svaret synes å være: Så lenge vi må.
«Give me a crown» er imponerende, gjenkjennelig, tankevekkende og ikke minst underholdende. De sterke sang- og skuespillerpresentasjonene gjør dette til et stykke av høy kvalitet. Heldige er dem som har sikret seg billetter til forestillingene i Operaen 7. og 8. desember!
* Lisa Esohel Knudsen er rådgiver i Minotenk og forfatter av Det er personlig. Om rasisme og ytringsfrihet (Res Publica, 2022).
