Foto: Skjermdump/YouTube
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
- Canada hevder å ha avverget iransk drapsplan mot eksminister - 20.11.2024
- Norsk-pakistansk Oslo-jente finalist i Barnas Tale - 20.11.2024
Et sted som finnes i fantasiens kongerike, og som menneskeheten aldri oppdaget. Et sted hvor et mirakuløs energikilde førte til et av de mest økonomiske og avanserte samfunn i menneskehistorien.
Velkommen til Black Panthers hjem. Wakanda. Et sted hvor futurisme møter sosial rettferdighet og urgamle tradisjoner. Et land godt gjemt i flere århundreder bak tropiske fjelldaler, som en slags illusjon få fra “utsiden” har klart å finne frem til.
Slik er settingen i spillefilmen Black Panther, regissert av Ryan Coogler, med verdenspremiere 16. februar. Filmmanuset er skrevet av Coogler og Joe Robert Cole basert på tegneserien av Jack Kirby og Stan Lee om superhelten med samme navn.
Norgespremiere fant sted i forbindelse med USAs ambassades markering av Black History Month på Filmens Hus.
Indre og ytre fiender
I Black Panther møter vi T’Challa, som etter sin far, kongen av Wakandas bortgang, returnerer hjem til en isolert, teknologisk avansert afrikansk nasjon for å overta tronen og ta sin rettmessige plass som konge. Grunnlaget for Wakandas teknologiske overlegenhet er det fiktive stoffet vibranium, som kan gjøre alt fra å fra å redde folks liv til å bygge ut de mest avanserte undergrunnsbanene.
T`Challa møter både indre og ytre fiender, som utfordrer hans krone og makt, og som på lang sikt setter både hans, Wakandas og verdenssamfunnets skjebne på spill. “Outsideren” Ulysses Klaue, en hvit sør-afrikansk terrorist og kriminell (spilt av Andy Serkis) er en av disse.
En annen er hans ukjente fetter, Erik Killmonger, som er av wakandisk kongeslekt, men ble forlatt igjen i Los Angeles fattige og voldelige forsteder. Killmonger, som møter mye vold, motgang og rasistisk diskriminering, vokser opp til å bli en radikalisert,hatefull og hevnlysten ung mann. Han blir elitesoldat i Afghanistan og senere jobber han sammen med Klaue som topp-kriminelle. Som pretendent til kronen har han helt andre planer for Wakanda. Hans ser for seg et vordende stormakt som skal bruke sitt teknologiske overtak til å lede en ny potensiell krig og verdensorden, med Wakanda og den svarte rasen som herskerne. Frigjøringen av “verdens mest undertrykte” skal bli komplett.
Afrofuturistisk og isolasjonistisk supermakt
Wakanda er fiktiv, men samtidig skremmende virkelig. Afrikas moderne historie handler i stor grad om arven etter flere århundreder med kolonisering. I et alternativ tidsrom, hvor koloniseringen ikke hadde funnet sted, ville det mest sannsynligvis ha vokst frem et supermakt på kontinentet, selv uten fiktive vidunderstoffer og panterkledde superhelter. Mest sannsynligvis ville denne superstaten ha tiltrukket seg det aller beste av både filosofer, kunstnere, religiøse ledere, krigere, politikere og forskere fra hele kontinentet, på en måte som ville minne mye om filmversjonen.
Wakanda kan på mange måter sees på som et svart speilbilde av dagens USA, særlig når det gjelder identitet og viljen til sterk lederskap. USAs president lovet i sin valgkamp å bygge en grensemur mot Mexico. Wakandas “grensevegg” er så ugjennomtrengelig at ingen fra “utsiden” har oppdaget virkeligheten bak en lutfattig fasade. Et land som offisielt ikke deltar i verdenshandelen eller tar imot vestlig u-hjelp. Et land som er seg selv nok. Wakanda first.
Som sakset fra dette filmsitatet er hentet fra filmen, som likegodt kunne ha blitt tatt ut fra våre dagers valgbrosjyrer.
«Hvis vi lar flyktninger komme inn i landet vårt, tar de bare med seg sine problemer. Da blir Wakanda som et hvilket som helst annet land.»
En film om makt
I USA slår Black Panther stadig publikumsrekorder, og skaper stor debatt, noe som er lett å skjønne hvorfor. Black Panther er en svart film, med svarte perspektiver. Filmidustrien og Hollywood, så å si under hele sin levetid, har vært et hvit-dominert domene, noe som gjør denne filmen til et aldri så lite historisk foretak.
Filmens underliggende formål er å fremme positive svarte rollemodeller. I et sterkt splittet USA hvor identitetspolitikk og ideologisk tilhørighet fosser frem kan dette kanskje være med på å kaste mer bensin på bålet, og skape mer polemikk. Kreftene bak våre egne versjoner av Killmonger og Ulysses Klaue er dessverre en virkelighet. Ytterliggående på begge sider av spekteret vil misbruke filmen til sin agenda.
Identitets- og ideologikampen er også det som forbinder mest vår virkelighet med fiksjonen i Black Panther. For i det hele tatt handler det om den menneskelige kampen, på mange og ulike nivåer. Godt mot mindre godt. Lederskap mot forræderi. Åpenhet mot lukkethet. Teknologi som menneskets fremste medhjelper kontra teknologi som menneskets store fiende.
I det hele tatt handler filmen om makt. Hadde en virkelig moderne supermakt vokst frem på det afrikanske kontinent, så ville man hatt de samme valgets kvaler som de europeiske kolonimaktene og som kommunismens bolverk Sovjetunionen engang hadde. Som preger nåværende imperier som EU, NATO og USA, og vordende nye imperier som Kina. Hvilken vei skal man gå? Skal man utøve hard eller myk makt? Og sist, men ikke minst, om feilgropene som ligger i veien, som tilrettelegger for feil bruk av denne suverene makten.
For meg er dette kanskje det viktigste man kan lære av filmen.
Om filmen
Originaltittel: Black Panther
Norgespremiere: 14.02.2018
Sjanger: Action, drama, sci-fi
Skuespillere: Chadwick Boseman, Michael B. Jordan, Lupita Nyong`o, Danai Gurira, Martin Freeman, Daniel Kaluuya, Letitia Wright, Winston Duke, Angela Bassett, Forest Whitaker, Andy Serkis.
Regi: Ryan Coogler
Manus: Ryan Coogler og Joe Robert Cole
Produsent: Kevin Feige
Lengde: 2 t. 14 min
