Foto: Birgitte Aarebrodt
- Vil hjelpe landet hun vokste opp i - 12.07.2018
- Smilende og skeiv - 15.04.2016
- Igangsetteren - 22.03.2015
– Forrige gang jeg var her, begynte en mann kledd i sivil å gå rundt meg mens han viste meg våpenet han hadde i beltespenna, forteller Nevruz på telefon fra Istanbul. Til daglig studerer hun bevegelige bilder ved Nordland kunst- og filmfagskole i Kabelvåg.
Materialet hun samler inn, skal hun bruke i bacheloroppgaven. Det skal bli en dokumentar. “Hva vil Erdogan?” Det er spørsmålet hun retter til folk på gaten i Istanbul.
Siden starten av 2017 har hun besøkt Tyrkia mange ganger.
Politiet dyttet meg mot en politibil. Jeg forklarte at jeg ikke var med demonstrantene, og da slapp de meg.
Under et besøk i fjor sommer så hun landets seksuelle minoriteter bli nektet å avholde det årlige Pride Parade-arrangementet. Myndighetenes påskudd var at paraden foregikk under muslimenes Ramadanfeiring. Arrangementets forkjempere gjennomførte likevel.
– Jeg sto på siden og filmet. Politiet dyttet meg mot en politibil. Jeg forklarte at jeg ikke var med demonstrantene, og da slapp de meg.
Tross ubehagelige episoder som dette er Nevruz i Tyrkia for fjerde gang.
– Hva motiverer deg til å arbeide med dette?
– Jeg har større mulighet til å jobbe med dette temaet enn tyrkere bosatt i Tyrkia, forteller kunststudenten. – Jeg ønsker å gjøre noe for landet jeg vokste opp i, og jeg er selv veldig nysgjerrig på hva som skjer i Tyrkia. Mens jeg bor i Norge, følger jeg hele tiden godt med.
Går på piller på grunn av Erdogan
Responsen fra menneskene på gaten varierer.
– Jeg traff både de som er begeistret og de som er kritiske til Erdogans politikk. De fleste jeg møtte, ville ikke stille opp foran kamera. Disse var hovedsakelig kvinner.
– Er det noe som har overrasket deg mens du har jobbet med dette?
– Ja, en gang møtte jeg en kvinne som ikke ønsket å stille opp foran kamera. Hun fant fram en pakke medisiner fra vesken, viste dem til meg og sa: ”Det er på grunn av Erdogan jeg tar disse. Han gjør meg syk.”
Pornografisk lesbelitteratur
Dette er ikke første gang Nevruz bruker sine kreative sider for å belyse kontroversielle temaer.
– Rundt 2006 bidro jeg med et fotoprosjekt der jeg skildret bifile og lesbiske kvinner. Fotografiene mine ble stilt ut i Ankara på det årlige International Anti-Homophobia Meeting.
Samme år vant hun førsteplassen i en novellekonkurranse arrangert av en av Tyrkias største LHBT-organisasjoner. Temaet var ”Den første kjærligheten”. I tillegg til at novellen ble publisert i en antologi, valgte arrangørene av konkurransen å publisere novellen hennes online der leserne fikk muligheten til å kommentere bidraget hennes.
– Jeg husker at en del mente novellen min var pornografisk.
– Synes du det selv?
– Ikke i det hele tatt! Det var kun en scene hvor jeg brukte ironi for å forklare hvordan hovedpersonen kysset ved å kanskje bruke litt for mye tunge. Så hvis du ser bort fra de hundrevis av andre setninger novellen består av og ikke forstår ironien i scenen jeg skapte, kan du kalle den pornografisk.
– Du har laget fotografier med bifile og homofile kvinner som tema, skrevet en novelle om kvinnelig kjærlighet, og nå utfordrer du mennesker til å snakke om Erdogan i et land som overvåker og fengsler opposisjonelle. Det kan virke som om du fort ender opp med kontroversielle produkter når uttrykker deg kreativt. Er dette bevisst?
– Jeg mener kunstnere bør være kapable til å se verden fra andre perspektiver. For meg er kunst en formidlingsform, ikke et mål.
Nordnorsk natur mot ego
Skolen der Nevruz får utfolde seg kreativt, ligger i Kabelvåg, et tettsted med 1844 innbyggere i Vågan kommune i Lofoten.
– Dette er et bra sted å finne seg selv på. Mørketiden gjorde at jeg ikke fikk sove. Men nordnorsk natur knekker egoet ditt. Det er naturkrefter du har med å gjøre – du må bare akseptere alt.
Den dag i dag elsker hun den nordnorske kosten og stortrives i Kabelvåg.
– Jeg spiser gjerne både rakfisk og lutefisk. Og jeg er svært glad i dette tettstedet. Det er enklere å bli kjent med folk her enn i hovedstaden, forteller Nevruz.
Før dette bodde hun i Oslo. Det var det første stedet i Norge hun oppholdt seg på.
– Den første perioden i Norge var tung. Kommer du hit uten jobb og nettverk, er det veldig vanskelig å komme inn i varmen. Jeg forsøkte for eksempel å finne noen å dele atelier med, men det ga meg ingen resultater. Og jeg prøvde mange ganger. Jeg opplevde folk som veldig lukket i begynnelsen.
Plutselig avbryter Nevruz telefonintervjuet vårt. Jeg hører henne snakke tyrkisk med noen i bakgrunnen.
– Beklager. Det var naboen min. Jeg ble kjent med henne bare for noen dager siden. Nå stakk hun innom for å invitere meg på te. Apropos det å bli kjent med folk, ting som dette skjer sjeldent i Norge.
Selv om det å flytte til Norge bød på vanskeligheter, ønsker Nevruz å understreke at hun er glad for å kunne bo her.
– De sosiale rettighetene opplever jeg som veldig gode, selv om jeg som alle andre møter på vansker noen ganger. Disse rettighetene verdsetter jeg.
– Men det sosiale er dårligere enn i Tyrkia. Jeg vil si at tyrkere kan være langt mer åpensinnede enn nordmenn. Men de ender som oftest med å forlate landet.
I Norge går ting sakte
– Er det noe annet du vil trekke frem som du synes er bedre ved den tyrkiske kulturen?
– Alt går så sakte i Norge. Dere har noe dere kaller fast food. Men man må vente på denne kebaben eller burgeren i 20 minutter. Det er ikke fast food, ler hun.
– Denne tregheten gjelder også mange offentlige tilbud. Du vet, alle disse søknadene du må skrive. Du venter lenge på svar, og når det endelig kommer, må du klage. Og så vente igjen. Et annet eksempel er helsetilbud. Du må vente lenge. Men når du først får hjelp, så får du den beste hjelpen, runder hun fornøyd av.
– Kan du si det samme om kebaben?
– Hahaha, nei! Der får du ikke den beste selv om du venter lenge. Det er ikke kebab dere spiser. Det er kjøttbiter som svømmer i saus!
