Foto: Privat
- Abbas skriver om aksept og tilhørighet - 04.04.2018
Afzal sier det først i klartekst og med søvnløs sjelekval. Så sier han det i diktform. Titteldiktet starter samlingen og forteller hvor lett det er å føle seg hjemløs, uten røtter, overlatt til tilfeldighetene. Men Abbas har en sterk grunnmur, nesten en plattform, som han står på for å fortelle oss hvordan livet ser ut fra hans ståsted. Noen av diktene er bydende, andre melankolske, stemningsfulle eller morsomme. Mange er påstander eller moralske betraktninger. Han har dikt om noen han ønsker å hylle og om noen han ønsker skal forsvinne fra Norge. Oppe på grunnmuren er det uansett lett å fortelle sin mening om noe.
Når jeg leser dikt faller jeg ofte for en stemning eller en gåte. Jeg må ønske å komme meg videre inn i det som ligger bak ordene. Ta for eksempel et dikt som “Isbre”:
Vår elskov er som isbre
og som tøylesløs vind
på iskald fjellkjede
Ingen gys i våre hjerter
bare en istapp med tåkelys omkring
med flere isroser uten duft
Relasjonen i dette diktet skulle ha vært varm og lidenskapelig, full av farger. Men bladene i orkanen er fanget i frost, kan ikke bindes i en rød perm eller limes tilbake på treet. Tilstanden er ønsket av de som hører sammen, de som bare såvidt klarer å tenne et lite lys. De vil ha det sånn. Hvorfor kan vi bare tenke oss. Det gjør diktet spennende og åpent for tolking.
Alle nordmenn som lurer på hva et flerfarget, moderne Norge er burde lese denne diktsamlingen. Blant mange andre ting er boka et brev, en personlig tekst om at det er på tide å akseptere alle fargene som er rundt oss, som ligger under frosten hvis vi bare vil se dem. Samtidig ønsker Abbas veldig klart å påpeke at ikke alt importert kan aksepteres. For eksempel noen mullaer og all vold mot barn.
I noen av Abbas' dikt merker jeg en fremmedhet som kommer fra en mer blomstrende forteller- og uttrykks-tradisjon. For eksempel i diktet “Håpet om morgen” er billedbruken kroppslig, med lik, blod, kyss, sovende øyne.
De fleste diktene i “Blad for vinden” er i fri form. De er dikt i kraft av rytme, inndeling og avgrensing. Av og til ser vi et dikt helt eller delvis i bunden form. Den bundne formen kan i dag få folk til å assosiere med barnerim eller enklere diktformer. Samtidig skaper det humor, musikk og lekenhet. Det er dessuten ingenting enkelt med de beste poesislamtekstene som alle rimer på finurlige måter. Dikt som “Gjenger” skal leses høyt, og innhold og form passer fint sammen.
Jeg har stor sans for idealisten og poeten Afzal Abbas. De fleste av diktene hans er flammer (eller av og til forkullet resignasjon) og er der for å lyse opp en vei for oss. Skulle jeg ønske meg noe annerledes ville det være litt mer av billedbruken jeg ser i dikt som “Isbre” og litt flere gåter.
Et fellesskap kan gjerne være et tre. Stødig selv om været er skiftende. Vakkert fordi det er naturlig. Men et fellesskap må tåle å dra litt i røttene sine. Omplassere seg, gå rundt som enter i Ringenes herre, finne et bedre sted å stå.
