Foto: Fadlabi / Erixon
Khartoum Contemporary Art Center (KCAC) har formidlet kunst, kultur, og annen kunnskap fra Afrika og Midtøsten siden 2017. I tillegg til å være et kunstsenter, er KCAC et utested, debattarena og konsertscene. Her har man kunnet danse til rytmer fra Afrika og Midtøsten lenge før Karpe gjorde det kult.
KCAC var blant mange aktører som slet under koronapandemien, og har slitt med å betale regningene siden. Nå må de stenge for godt. Lørdag kveld er siste mulighet til å oppleve det fargesprakende stedet i Bernt Ankers gate.
Veggmaleriene har eierne malt selv.
– Mønsteret på veggene er inspirert av de nubiske portene ved Nord-Sudan og det sørlige Egypt. “DJ-boothen” etterligner en buss fra Dakar. Det er også et maleri av et bilde tatt av den maliske fotografen Malick Sidibé, sier kunstnerne Cassius Fadlabi og Karin Erixon og retter en takk til venner som hjalp til, som kunstneren Frido Evers.
Fadlabi er selv født og oppvokst i Khartoum, hovedstaden i Sudan, men da han lagde Khartoum i Oslo, hentet han inspirasjon fra flere steder.
Portretter av den revolusjonære Thomas Sankara, som ledet Burkina Faso på midten av 80-tallet, og antiapartheid-aktivisten Stephen Bantu Biko, er med på å pryde KCACs vegger. I tillegg er en hel vegg dekorert med portrettbilder av kvinnelige skribenter, musikere og menneskerettighetsforkjempere fra Afrika og Midtøsten.
Arabisk kalligrafikunst med teksten “Kjærlighet er en dyd av den generøse”, setter også sitt preg på lokalet. Khartoum er ikke skapt med økonomisk vinning i hodet, men med hjerte for kulturformidling fra Afrika og Midtøsten.
– I begynnelsen hadde vi en veldig klar ide: Å bygge et initiativ for å hjelpe med å motivere og utvikle diskursive kunstprosjekter om Afrika og Midtøsten, sier Fadlabi og Erixon.
En bro mellom Afrika og Midtøsten
– På en måte er Khartoum Afrikansk og Midtøstlig, en bro mellom de to, og en vegg som separerer dem. I mange år har vi drømt om å etablere et prosjekt i Sudan, men den politiske situasjonen i landet på det tidspunktet gjorde det vanskelig å realisere den drømmen.
Erixon og Fadlabi beskriver Midtøsten som en dynamisk og skiftende region.
– Og det er også Afrika. Det er ikke en geografisk enhet. En kunne spurt: Er det en delt historie eller fremtid som forener afrikanere annet enn deres kolonihistorie? De som ble forflyttet på grunn av slaveri – hører de fortsatt til i Afrika? Er Afrika et ekte sted eller er det bare en drøm? En plan av noe slag. Vi kunne ikke vente, og bestemte oss for å bygge det i Oslo.
Ønsket å sette spørsmålstegn ved vestlig dominans
– De sier; “når du planlegger, ler gud.” Vi endte opp med Khartoum som dere kjenner det. Vi oppnådde mye. Det ble et sted som endrer seg i forhold til hvilket arrangement det gjester.
Fadlabi og Erixon beskriver at KCAC har vært mye: Et dansegulv, en plattform for diskusjoner, en konsertscene, og et rom for filmvisning.
– Gjennom KCAC ønsker vi å sette spørsmålstegn ved vestlig dominans ved å se på global økonomi og kultur gjennom en postkolonialistisk linse. Det er en plattform som kan binde sammen prosjekter av internasjonal betydning i samarbeid med lokale interesser og verdier.
Et trygt sted for skeive
De beskriver at KCAC ble mye mer enn de hadde planlagt.
– Det er også et trygt sted for LHBTQ-folk med minoritetsbakgrunn. Du kan møte en del diskriminering i barer dominert av hvite homofile.
Kunstnerne beskriver at de ved et uhell klarte å gjenoppfinne hva en kunstinstitusjon burde være.
– Det er folka som har kommet til Khartoum som på en måte har gjort det til det det er. Vi møtte en del nye venner. Og en stor utvidet familie.
– Hva slags rolle har KCAC spilt for kulturutveksling og artister med minoritetsbakgrunn?
– Khartoum var bygget for dem og vi prioriterte dem i programmet vårt. Vi viste kunsten til flere store navn og mange nybegynnere. Vi deltok i kunstmesser utenlands hvor vi representerte dem, sier de og legger til at flere DJ-er har utviklet seg hos KCAC.
MELA – Den gode naboen
Fadlabi og Erixon fremhever at de også har fått hjelp fra andre institusjoner og organisasjoner. De trekker frem naboen MELA, som et eksempel:
– Vi fikk enormt mye hjelp fra dem og vi samarbeidet mye gjennom årene. Den beste storebroren du kunne spurt etter. Vi er evig takknemlige.
– Hvordan føles det å nå stenge KCAC? Og hva vil nå skje med stedet?
– Vi er så klart lei oss, men kanskje det er på tide å bevege oss videre, og la noen andre starte deres egen Khartoum. En ny eier med et nytt konsept, vil drive stedet.
Selv ser duoen fremover til nye prosjekter og eventyr.
