Foto: Dijana Ribac
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Vi møter en opptatt, men vennlig Gholamreza inne i det bittelille kontoret sitt på Sagene kunstsmie. Et sted han har kjempet med nebb og klør for å beholde.
Sist Utrop traff ham, i januar 2015, var Ghlomareza en utslitt og nedkjørt mann etter en konflikt med Sagene kultuhus i en utkastelsessak. Kulturhuset påpekte manglende innbetaling av kontorleie. Gholamreza opplevde blant annet at alt som lå på kontoret sitt av bilder, malerier og bøker ble flyttet til et lager og toalettrom på andre siden av gangen.
– Saken var ubehagelig og trist for meg, men nå er dette et glemt kapittel. Ting ordnet seg med Kulturhuset, og jeg har fått nyt giv til å lage og stille ut kunst.
Vil stille ut på voksenopplæring
Gholamreza er opprinnelig fra Iran, men har blant annet bodd i Japan. Han kom til Norge i 2000 etter lang tids flukt fra det iranske regimet, og har de siste tolv årene vært kunstlærer og persisklærer i Sagene kunstsmies (tidligere Sagene kulturverksted) lokaler i Drøbakgata.
– Jeg har tidligere stilt ut på voksenopplæringen på Lørenveien, og har planer om et comeback i løpet av sommeren, eller tidlig på høsten. Jeg tenker at kunst skal nå ut til flest mulig, til folk fra andre verdensdeler, sier han videre til Utrop.
Hovedprosjektet som likevel opptar ham om dagen er å gjøre virkelighet ut av en gammel kunstnerdrøm: å lage et eget kunstmagasin på papir.
– Idéen har jeg hatt siden jeg kom til Norge, spesielt med tanke på at jeg bodde i Japan, og lærte språket og kulturen. Jeg ser et behov for å kunne tilknytte kunstnere fra andre land, gjerne fra Japan, Norge og Midt-Østen, men også fra andre deler av verden, sammen i et stort nettverk.
Kulturnettverk på “gamlemåten”
Gholamreza er på mange måter en mann som går mot strømmen, ikke minst når han ser for seg et papirmagasin midt i den digitale tidsalderen.
– Jeg er ikke så aktiv på sosiale medier, og liker helst å gjøre ting på “gamlemåten”. For meg virker det ofte som om verbal og skriftlig kultur går tapt i all teknologien. Grunnen til at jeg vil gjøre dette, er for å kunne skape en levende kontaktflate. Jeg har tro på samtalen utenfor nettet, og at det faktisk er lettere å holde liv i kontaktnettverk ved å snakke, skape kunst og diskutere i papirformat.
Idéen om et kunst- og kulturnettverk omfatter ikke bare norske og utenlandske kunstnere.
– Vi må også tenke på kunstelskerne, på publikum. Uten deres kommentarer, reaksjoner og kritikk vokser vi ikke videre.
