— Antirasisme i Norge har en lang historie

Er du oppvokst i Norge, eller for så vidt i et hvilket som helst land i Vesten, er det du har lært om Afrika på skolen, preget av at vestlige historiebøker i stor grad er basert på skriftlige kilder fra tidligere europeiske kolonister.

For å undersøke Afrikas historie med et mer rettferdig blikk, arrangerer Litteraturhuset i Oslo det tredelte programmet “Arven fra kolonitiden”. Her lærer deltakerene hvordan sporene etter kolonitiden fortsatt er med på å forme samfunnene vi lever i.

Noen av sporene er tydelige, som de mange afrikanske kunstobjektene på The British Museum of London.

Det første arrangementet i rekken omhandlet nettopp de utallige kunst- og kulturgjenstander, samt levninger fra afrikanske land, som oppbevares og utstilles på museer og samlinger i vestlige land og tidligere kolonimakter. The British Museum i London er et av mange eksempler på museer som utstiller store mengder kunstgjenstander som ble frarøvet afrikanske  kolonier.

Jobber for å opplyse om svart og afrikansk historie.

Andre spor er mindre tydelige, som den afrikanske historien som nærmest er blitt visket ut og oversett i vestlige historiebøker.

På lørdag ledet sosialantropolog, kurator og regissør, Michelle A. Tisdel prosjektets andre arrangement: Historiens hull og hemmeligheter, en samtale med den svenske journalisten, forfatteren og sosialantropologen Amat Levin, om hans arbeid med å tette hullene i representasjonen av afrikansk historie.

Levin, som har en far fra Gambia, har lenge vært misfornøyd med måten afrikansk historie ble representert i Sverige, og han savnet kunnskap om kontinentets rike og mangfoldige historie. Slik startet han et prosjekt for å undervise seg selv i afrikansk historie, noe som resulterte i boken «Svart Historia» (2022), samt en Instagram-konto og podkast serie med samme navn.

Kamp mot rasisme og undertrykkelse er en viktig del av historien til mennesker med opprinnelse fra Afrika. Tisdel understreker at svarte mennesker sitt arbeid med anti-rasisme i Norge er lite kjent, selv om mange aktører som Antirasistisk senter, OMOD og MiRA-senteret har stått på lenge og løftet frem saken. Det samme gjelder antirasismens historie i Norge generelt.

– Antirasisme burde være pensum for alle norske borgere, sier Tisdel til Utrop.

– Kan du trekke frem noe av det viktigste du har lært om norsk antirasisme og norske borgerrettigheter gjennom prosjektet ditt LEV?

– Jeg har lært at antirasisme i Norge har en lang historie. Den kan spores tilbake til tidligere samiske mobiliseringer mot koloniseringen av Sápmi.

Tisdel trekker frem den samiske aktivisten, organisasjonsbyggeren, reindrifteren og jordmoren Elsa Laula Renberg som et eksempel.

– Hun var hovedpersonen bak det første samiske landsmøtet i 1917, sier Tisdel.

Tisdel ønsker også å gjøre oss oppmerksom på arbeidet til blant annet den politiske aktivisten og journalisten George Padmore, fra Trinidad and Tobago.

– Han besøkte Norge i 1937 for å tale om afrikansk frigjøring og antiimperialisme. I foredraget «Hvite sivilisasjoner i svarte land» oppfordret han nordmenn til å støtte afrikansk frigjøring og menneskerettigheter i de britiske koloniene. Han oppfordret også Europa til å fordømme Italias krigføring og invasjon av Etiopia (1935-1936).

Tisdel trekker også frem afro-amerikanske Ruth Reese, som var poet, sanger og antirasistisk aktivist. Hun kom til Norge på midten av 1950-tallet, og etablerte seg her etter å ha turnert i Europa.

– Ruth Reese sto i spissen for en protestmarsj for likeverd i Oslo i 1963, sier Tisdel som både har forsket på, og skrevet et teaterstykke om Reese.

Les Lisa Esohel Knudsens anmeldelse av stykket her: Gi henne en krone!

I løpet av årene Ruth Reese bodde i Norge, opplyste hun nordmenn om afro-amerikansk historie og musikk. Reese utgjorde en viktig rolle i den norske antirasistiske bevegelsen. Blant annet var hun aktiv på Antirasistisk senter fra dens opprinnelse i 1983, og hun var også en av grunnleggerne av Foreign Women’s Group i 1979, forløperen til dagens MiRA-senter, et ressurssenter for minoritetskvinner.

Mye forbedring, men fortsatt en lang vei å gå.

– Vi har fortsatt en lang vei å gå når det gjelder representasjon av afrikansk historie i Vesten, og avkolonisering av afrikansk historie. Men i hvilken grad tenker du at representasjonen har blitt bedre i løpet av din levetid?

– Det finnes en økende interesse for afrikansk og svart historie, og for forskning, litteratur og annen kunst som vektlegger afrikanske perspektiv. I Norge har mange ildsjeler og organisasjoner stått i spissen for formidling av afrikansk og svart historie, og for å formidle afrikanere og svarte mennesker sine perspektiv.

Tisdel trekker frem det afrikanske kulturinstituttet CAK og Nordic Black Theatre som eksempler på organisasjoner som arbeider for å formidle afrikansk og svarte mennesker sin historie til et norsk publikum.

Nordic Black Theatre satte opp stykket Ruth Reese — Give me a crown i anledning teatrets 30 årsjubileum i fjor. Tisdel nevner også det viktige arbeidet til tidligere kulturfestivaler som Afrikanske kulturdager i Drammen, Afrikan History Week i Oslo, og nå Black History Month. Hun nevner også så klart Amat Levin, som hun var i dialog med på Litteraturhuset den 18 februar, og hans bok Svart Historia.

Det er tydelig at Tisdel mener det er mange organisasjoner og enkeltmennesker som gjør viktig arbeid for å belyse afrikanske stemmer og historie. Men det er tydelig at det fortsatt er mer som kan og bør gjøres.

– Mange museer og arkiv har historisk materiale som kan bidra til forskning og formidling av svart historie. Det finnes mange måter de kan bidra og legge til rette for slikt arbeid framover. Norske forlag har også en viktig rolle og et ansvar. En serie om svart og afrikansk historie skrevet av forfattere og forskere med afrikansk opphav hadde vært kjekt å se.

Siste arrangement i serien blir om språk.

Programmets siste arrangement, “Språk og Stillhet” blir holdt på Litteraturhuset lørdag 11 mars. Her vil Dr. Hannah Gibson fra University of Essex og Dr. Ida Hadjivayanis fra SOAS, University of London, samtale med Marta Mboka Tveit om etterlevningene av kolonimaktenes språk i Afrika. Selv etter frigjøring, fortsetter språk som engelsk og fransk å dominere mye av det afrikanske kontinentet. Disse språkene kreves ofte for å kunne delta i offentlig debatt, få tilgang til høyere utdanning og må også snakkes i grunnskolen. Dette på tross av at mange mennesker på hele kontinentet har afrikanske språk, og ikke tidligere kolonimakter sine språk, som morsmål.