Foto: Fuuse Films
- Laget film om kuppet i Tyrkia - 13.10.2019
- Hjerteveien - 30.10.2018
Setene er tatt lenge før filmvisningen starter. Mange må stå under visningen av den prisvinnende White Right: Meeting the Enemy i Fritt Ords største møtesal.
Filmskaperen Deeyah Khan ankommer salen med et smil. Den raske gangen senkes av alle som vil hilse på. Noen håndhilser hun på, noen får klem. Alle får et smil som uttrykker takknemlighet og ydmykhet.
Jordnærheten bekreftes av lege, samfunnsdebattant og venstrepolitiker Tina Shagufta Munir Kornmo, som sitter ved min side.
Jeg er ikke politiker, jeg er ikke journalist og jeg er ikke akademiker. Jeg har ikke engang fullført videregående skole.
– Ja, hun er veldig jordnær, og oppriktig opptatt av å gjøre det bedre for generasjonene etter seg, sier hun.
I White Right: Meeting the Enemy stiller Khan intervjuobjektene, amerikanske nynazister, til veggs med det enkle og ærlige spørsmålet: Er jeg din fiende?
Savnet en forklaring
Intervjuobjeketene utfordres til å reflektere over sitt fremmedhat. Vi ser hvordan de snur i løpet intervjuet: Rasehatet forsvinner!
– Jeg var genuint nysgjerrig på hvor den kommer fra, den fiendtlige holdningensom nynazistene har til innvandrere. Vi har hørt og lest nok om hva nynazistene står for, hvem de er, og hva hatet deres har ført til. Men jeg savnet en forklaring. Det er det denne filmen handler om, forteller hun til Utrop.
Hun understreker at hun ikke anser seg selv som modig, men et fritt menneske. Ved å følge hjertet finnes ingen barrierer i veien for å nå de målene hun setter seg. Og målene, forteller hun, er å slukke tørsten etter svar.
Hun beskriver seg selv som nysgjerrig, med interesse for mennesker i verden og kompleksiteten i situasjoner hvor ulike kulturer møtes.
– Jeg er interessert i hvordan vi kan forstå hverandre, og hvordan vi kan overvinne utfordringer på en produktiv måte.
Feminist fra ung alder
Hun smiler ofte for seg selv. Stemmen er rolig og harmonisk gjennom hele intervjuet, men hun veksler mellom å være bestemt og munter, alt ettersom hva hun snakker om. For henne handler jobben som filmprodusent om å gjøre sitt i kampen for et tryggere liv for kvinner, og særlig unge kvinner. 41-åringen har vært feminist så langt tilbake hun husker. Både faren og moren hennes er rebelske, men de gjorde opprør på hver sin måte.
I et selvportrett skriver Khan at det var gjennom morens frivillige innsats, i å støtte hjelpeløse kvinner, at Khan lærte om tvangsekteskap og vold i nære relasjoner. Selv startet hun som aktivist i begynnelsen av 30-årene.
For tolv år siden avsluttet hun musikkarrieren sin, som hun startet da hun var sju år gammel. En dag, da hun var barn, overhørte faren hennes henne synge for seg selv. Den sangstemmen ville han at verden skulle få høre, så han gav sin sju år gamle datter et dytt i retning musikkbransjen. Etter at Khan forlot musikken, flyttet hun til Atlanta.
– Jeg kom til et punkt i livet hvor jeg følte at jeg ikke hadde noen ting, og at ingenting av det jeg gjorde var fordi jeg ønsket det.
Hun forteller at hun i noen år følte seg fortapt og følelsesmessig knust. Deeyah pakket derfor sammen det hun trengte og flyttet ut av det europeiske kontinentet. I Atlanta jobbet hun som frivillig på et krisesenter for kvinner i nød. Hun forteller at for hver nye historie hun hørte, ble hun sintere og mer frustrert.
– Jeg hørte så mange fæle historier på senteret, og jeg så at hjelpen som støtteapparatet hadde å by på var utilstrekkelig. Jeg innså at det skyldtes majoritetssamfunnets manglende kunnskap om kvinnenes kulturelle bakgrunn.
Khans frustrasjon over den problematikken trigget henne til å engasjere seg.
– Jeg er ikke politiker, jeg er ikke journalist og jeg er ikke akademiker. Jeg har ikke engang fullført videregående skole.
Da hun var 17 år flyttet hun til England for å komme seg unna trusler og trakassering, som hadde pågått i flere måneder. Det pakistanske samfunnet i Oslo aksepterte ikke Deeyah som artist.
– Men jeg er artist, og med det som bakgrunn har jeg lært å produsere kreativ kunst.
Historiedeleren
Da Khan fant ut at hun ville fortelle historier, vurderte hun i første omgang musikk som fortellerform. I ettertid syntes hun ikke musikk var det rette språket for budskapet hun ville formidle.
– Jeg ville dele historier på min måte til det rette publikum. Mitt publikum er alle som enten jobber med eller er interessert i å jobbe med utfordringen jeg fremmer.
Dokumentar var den riktige formen for å formidle historier, fant hun ut etterhvert.
– Jeg har et klart minne av den dagen jeg dro til min kollega i musikkbransjen og sa at jeg ønsket å produsere film, forteller hun. Hun ler kort en latter. Latteren fremkaller et smil fra alle som hører den.
Kollegaen tok det pent. Det skulle ikke mer enn en forespørsel fra Khan til, før han var ombord på filmprosjektet. Starten på den nye reisen ble brukt til å lære seg å bruke utstyret hun trenge for å dokumentere sitt perpektiv.
– Vi lærte alt vi trengte å lære gjennom opplæringsvideoer på nett.
I 2012 produserte og regisserte Khan sin første dokumentar. Den handler om det æresrelatert drapet av unge kurdisk-britiske Banaz. Med dokumentaren vant Khan blant annet sin første Emmy-pris. Historiefortelling gjennom film er en av flere måter Khan når ut til verden. Med hvert bilde og hvert ord har produsenten et buskap. I bunnen av alt hun produserer ligger hardt arbeid, og arbeidet dedikerer hun til historien hun ønsker å formidle og personene som historien omhandler.
– Jeg har ikke møtt et eneste menneske som har større arbeidsmoral enn meg. Jeg jobber hardt, og jeg elsker det jeg driver med. Men det betyr ikke at jeg ikke er sliten, for det er jeg, forteller hun og ler livlig. Etter latteren deler hun sine refleksjoner høyt.
– Jeg er faktisk ikke på jakt etter en priser, stilling, titler, penger eller karriere. Det eneste jeg gjør er å følge mitt hjerte, og det hjertet mitt ønsker nå er å jobbe for kvinners rettigheter.
Følge hjertet
Å følge hjertet er prinsippet Deeyah som lever etter. Et annet prinsipp er å leve som feminist. Vi ser det i arbeidet hennes.
– Hvorfor har du satt feminisme så høyt på din dagsorden?
– Jeg er utrolig heldig som har privilegier, bare fordi jeg er født i Norge. Jeg vet at jeg har mange muligheter.
Mulighetene vil hun bruke til å tjene kommende generasjoner. Hun syns ikke det er rettferdig at mulighetene ikke er likt fordelt mellom kvinner i Norge, og kvinner i u-land. Hun nevner syriske kvinner som ett eksempel.
– Jeg vil gjøre meg fortjent til disse mulighetene, og det kan jeg gjøre ved å bevisstgjøre verdenssamfunnet på hvilke utfordringer kvinner har.
FAKTA OM DEEYAH KHAN (41)
- Født i Norge.
- Faren hadde bakgrunn fra Pakistan og moren har bakgrunn fra Afghanistan.
- På 90-tallet slo hun gjennom under artistnavnet Deepika Thathaal.
- Driver filmselskapet Fuuse Films og magasinet sister-hood.com
- I 2016 mottok hun Telenors kulturpris og Peer Gynt-prisen. Hun ble tildelt Gunnar Sønstebys minnefond og utnevnt som Goodwill Ambassadør for UNESCO for kunstnerisk frihet og kreativitet. Hun har også mottatt andre priser.
- I år ble hun tildelt æresdoktorgrad ved det prestisjefylte Emerson College i Boston.
- Vinner av to Emmy-priser for filmene Banaz a Love Story og White Right: Meeting the Enemy.
