Din pakistanske bestefar

Aud Korbøl med Arnfinn Midtbøen:
Den kritiske fase. Innvandring til Norge fra Pakistan 1970-1973.
Universitetsforlaget.

Dette er sjefsboka om den pakistanske innvandringen til Norge.

Her kan du lese hvordan de hadde det, de første pakistanerne som kom til Norge på begynnelsen av 1970-tallet. De kom for å finne arbeid. De var unge menn. Nå er de bestefedre. Mange lever fortsatt i Norge.

Pakistanerne har gjort det bra i det nye landet.

Forskning til å forstå
Den kritiske fase er den aller første studien om pakistanere i Norge. Kanskje den beste også. Opprinnelig er den en doktoravhandling fra 1974 som kun har vært tilgjengelig for forskere. Men i høst, mange senere år, kom den som bok. Du får den hos bokhandleren og på biblioteket.

Dette er forskning, men det er forskning til å forstå. Du trenger ikke doktorgrad for å ha glede av boken. Det personlige etterordet til Zeshan Shakar, forfatteren av Tante Ulrikkes vei, er vel verdt å lese.

I 1970 satte forsker Aud Korbøl satte seg fore å dokumentere pakistansk innvandring til Norge. På det tidspunktet bodde det nesten 1500 pakistanske fremmedarbeidere i Norge. De var den klart største fremmedarbeidergruppen i Norge, og de ble et symbol på innvandrere generelt.

Korbøl samlet inn det som fantes av statistikk for finne svar på hvem de var og hvorfor de kom. Vi leser hvordan myndighetene, mediene og arbeidslivet reagerte på de fremmede.

Den unge forskeren gjennomførte også et stort feltarbeid og intervjuer med 335 unge menn. Hun snakket med ressurssterke og ressurssvake, nylig ankomne og personer med fartstid. Lovlige og ulovlige.

Tilpasning og diskriminering
De ble hennes venner og hun fikk god oversikt over miljøet. Vi kan trygt si at studien gir et godt innblikk i livet til våre første pakistanere. Det er materialet fra feltarbeidet som er bokens mest spennende del. Her kan du lese autentiske notater fra samtaler med Ali, Rafiq, Sharif og andre.

Vi leser om oppfinnsomhet og tilpasning til det norske samfunnet. Vi møter også elendige boforhold. Vi møter skammen over å måtte arbeide under uverdige forhold. Diskriminering. Og vi kjenner på de unge mennenes konstante redsel for å ikke få fornyet oppholdstillatelsen.

Mye gjør inntrykk, skriver Zeshan Shakar i sitt etterord. Han trekker frem en voldsom mangel på stabilitet i arbeid og konstant usikkerhet knyttet til oppholdstillatelse og det å stadig måtte søke på nytt. Dette er fortellinger de gamle i slekta ikke snakker så mye om, forteller han. Kanskje det er fortrengt? Kanskje de ikke vil snakke om det som var vondt?

Første ordentlige studie
Pakistanerne har gjort det bra i det nye landet.

Idag er de 1500 pakistanske fremmedarbeiderne vokst til nesten 40 000 personer. Tallet inkluderer førstegenerasjonen fra Pakistan, og barn og barnebarn født i Norge. Vi treffer dem i alle samfunnslag; de er politikere, arbeidere, lærere og advokater. Pakistaner er ikke lenger synonymt med mannen i sjappa på hjørnet.

Den kritiske fase er ikke bare den første boka om våre første pakistanere. Det er også den første ordentlige studien av den bredere, moderne innvandringen som så smått skjøt fart i Norge ved overgangen mot 70-tallet.

Utfordring til alle studenter
Zeshan Shakar peker på at det finnes påfallende få beskrivelser av den tidlige innvandringen til Norge. Nå har vi pakistanernes historie. Hva med de andre nasjonalitetene? Hva med somalierne, inderne, tyrkerne, polakkene og alle de andre?

Her er det bøttevis av masteravhandlinger som venter på å bli skrevet. Kanskje de kan bli til bøker de også? Utfordringen går til alle studenter, med eller uten innvandrerbakgrunn.

Den unge forskeren visste mer om de første norskpakistanerne enn myndighetene (Aftenposten)