En brun kropp i apokalypsens tid

I sin forrige samtale med Utrop fortalte norsk-gambisk Camara Lundestad Joof om hvordan hun måtte kalle seg Christina Lundestad og bruke Bødo-dialekten sin i jobben som telefonselger. Andre ganger fikk hun komplimenter for å ha en «hvit personlighet». Alt dette destillerer Camara i arbeidet sitt. Hun har jobbet med scenekunst i snart 13 år.

Nylig har hun skrevet en debutbok om rasisme. Men boken Eg snakkar om det heile tida er ikke så lett å få tak i. – Den er utsolgt, forklarer forfatteren.

– Men den kommer i tredje opplag snart. Det er helt bananas at den er blitt utsolgt to ganger! To tusen bøker, spesielt på nynorsk, det er veldig fint.

Den følelsen av å bli møtt med kjærlighet. Det funker. Men hvis folk bare forsto hvor mye den jævlige kjærlighetsjobben koster.

Brun kropp i Oslo
Ifølge forfatteren er hun en «brun kropp» og en kvinne med «dobbel minoritetsbakgrunn», siden hun i tillegg er skeiv.

Som attenåring flyttet hun til Oslo. Hun ville bli skuespiller, eller popstjerne. Den hverdagslige rasismen hun opplevde i hovedstaden gjorde at hun i dag er en politisk kunstner.

– Jeg tror genuint at vi står på randen av en stor jævla krise i vesten nå, noe ordentlig farlig. Jeg går rundt og skriker «Apokalypse!» hele tiden. Det er skremmende å se at total manglende empati får lov å styre den politiske diskursen, sier hun.

Internalisert rasisme
– Vi som opplever de små kommentarene og mikroagresjonene som påvirker oss så mye, vi snakker ikke med hverandre om det. Man internaliserer skammen, sier forfatteren.

Men det er flere ting man internaliserer.

– Den konstante påvirkningen av stereotypiene som du utsettes for blir plutselig en del av hvordan du identifiserer deg selv. Det andre er at du selv kan bruke det blikket på andre.

– Mener du at du selv blir rasist?

– Det at jeg nektet å sitte ved siden av andre sorte mennesker på trikken fordi jeg var veldig redd for at andre skulle oppfatte at vi var «en gjeng». Jeg ville distansere meg, vise at jeg var bedre enn dem. Du internaliserer disse holdningene og de blir dine egne. Det er farlig.

Nyttig verktøy
– Du sier at det kan være sunt å være sint. Er du sint?

– Ja. Jeg er sint. Og jeg prøver å finne ut hvor det kommer fra. Er det en rettferdig harme, eller er det det vanligste sinnet som kommer fra, redsel? Jeg er redd for retorikken til denne ekstreme høyredreiningen, så blir jeg sint. Audre Lorde skriver om hvordan man kan bruke det produktivt, som et verktøy. Det viktigste er å ikke bli spist opp levende av det.

Det er nemlig fysisk umulig å gå rundt i en kjærlighetsboble hele tiden, men det insisterte jeg på i mange år. Jeg var livredd for å være sint, å vise sinne. Da begynner det å spise opp på innsiden. Jeg hadde det veldig dårlig med meg selv. Jeg måtte lære meg forskjellen på når man skal gi en klem og når gir man fingeren, sier Camara mens hun viser hvilken finger hun prater om.

Det er tydelig at hun gjør det ofte. Et liv med fingeren som skjold.

Den jævlige kjærlighetsjobben
– Hvordan ville du behandlet en mann med et hakekors på armen?

– Jeg er jo pedagog. Jeg møter mennesker, svarer på hatmail, gir klemmer, tilgir når folk gråter. Det er noe jeg utforsker også i boka, den følelsen av å bli møtt med kjærlighet. Det funker.

– Men hvis folk bare forsto hvor mye den jævlige kjærlighetsjobben koster, så ville de ikke slengt det ut som en floskel. «Du må møte dem med kjærlighet». Jeg vet det. Og jeg gjør det. Men ikke lat som at det er gratis. Det koster. Det koster.

Camara sier at prisen hun betaler er den emosjonelle smerte hun opplever ved å humanisere seg selv med et smil og varme til folk som sammenligner henne med en rotte, eller et insekt.

– Det er en enorm byrde å legge på noen som blir undertrykt. At det alltid er de som skal gjøre den jobben, er synsykt urettferdig. Men jeg gjør det allikevel fordi det funker. Det er en pris jeg er villig til å betale. 

De dødes sinne
I boka beskriver Camara en 17. mai da hun var seks år. To eldre damer bort til henne. En av dem sa at den lille jenta burde skamme seg over å ha en bunad på seg. Den hadde hun ikke rett til, mente dama. Seksåringen får to slag med paraplyen.

– Når du tenker på de gamle damene du skriver om, er du sint?

– Nei.

– Hva tenker du da?

– Jeg har bearbeidet mine traumer. Jeg har gått elleve år i terapi. Jeg gjør aldri noe på scenen før jeg med hånden på hjertet kan si at dette er jeg OK med. Men de damene… 

Fem lange sekunder går før hun fortsetter. Camara hvisker de siste ordene:

– De er døde.

FAKTA
Camara Lundestad Joof (30 år) er dokumentarisk scenekunstner, dramatiker og forfatter. Husdramatiker på Dramatikkens hus, aktuell med boka Eg snakkar om det heile tida. Xbox-nerd.