Foto: Eva Alnes Holte
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
For 42 år siden kom hun sammen med familien som politisk flyktning fra militærdiktaturet.
I sin selvbiografiske bok Ekorn (originaltittel på spansk Ardilla) beskriver hun kontrasten mellom en lykkelig barndom, en tidlig ungdomstid preget av å være politisk fordømt, og et voksenliv som hun ser på som gjenfødsel.
– For meg betydde Norge å bli elsket igjen som menneske, å gjenvinne tilliten til andre mennesker, rett og slett og bli født på nytt.
Å kunne gå i gatene trygge, og føle at ingen kunne gjøre noe mot oss var en helt ny følelse.
Far som helt
Egentlig kunne Leandra ha levd et bekymringsløst og priviilgert liv i Pinochets Chile, hvis hennes familie hadde valgt riktig side.
– Jeg hadde en lykkelig barndom, med forståelsesfulle og gode foreldre. Faren lærte meg å være aksepterende og raus mot andre mennesker, uansett sosial status. Han så dette som veldig viktig, siden vi hadde en mer priviligert bakgrunn.
Reiste landet rundt
Leandras liv har vært preget av reiser. Som ungjente reiste hun fra hovedstaden Santiago til Castro i Sør-Chile, til Iquique i nord, ved kysten av Atacama-ørkenen. Familien fulgte faren fra sted til sted, alt etter hvor jobben førte han. Blant annet var han sykehusdirektør i Iquique.
I tiden i Iquique ble faren etterhvert politisk aktiv, noe som fikk konsekvenser for familien.
– I den siste tiden under Allende-perioden var polariseringen total blant chilenerne. Familiemedlemmer kranglet eller unngikk hverandre. Faren min og min bestefar utviklet et antagonistisk forhold. Folk ringte inn voldstrusler og bombetrusler. Under en protest mot regjeringen kastet noen en molotov-cocktail som eksploderte bare meter unna mens vi kjørte.
Oppsplitting, vold og misbruk
Kuppdagen 11. september 1973 markerte en ny og vond etappe i Leandras liv en etappe fylt med vold og misbruk. Faren overga seg frivillig til de nye militære myndighetene, og ble aldri sett igjen. Moren, som også hadde hatt politiske verv, ble arrestert sammen med Leandra og søsteren. Sammen ble de sendt til et kloster i nærheten av Iquique, før moren etterhvert ble atskilt fra søstrene.
– Som familien hadde vi valgt feil side, og skulle nå straffes. Vi fikk besøk fra soldater på klosteret, som endte med voldtekt for søsteren min og jeg. Jeg var knapt 13 år første gang det skjedde. Nonnene skyldte på oss, kalte oss horer og mente vi hadde provosert soldatene til å ha sex med oss.
Barnehjem – og mer mishandling
Besteforeldrene i Santiago tok motvillig ansvar for Leandra og søsteren i en kort tid, før begge ble sendt på barnehjem.
– Her skulle landets nye militære myndigheter overta omsorgen for oss, vi som var barn av politiske fanger. Men omsorgen besto i å bli slått eller å bli utsatt for seksuell vold nesten hver dag.
Torturen og mishandlingen har gitt psykiske senskader. Leandra blir ukomfortabel av å se trevegger, mens storesøsteren klarer ikke lyden av buksesmekk.
– En av soldatene som kom på besøk likte å slenge hodet mitt mot en trevegg på barnehjemmet. Storesøsteren min klarer ikke å høre lyden av et buksesmekk uten å føle sterk ubehag. Selv ektemannen hennes må gå inn i et toalett når han skal kle av eller på seg.
Møtte den chilenske Schindler
En dag bestemte en gjeng på barnehjemmet seg for at nok var nok.
– Vi klarte å lure oss unna vaktholdet, og flyktet vekk. Vi hadde hele tiden hundene etter oss.
I relativ frihet klarte søstrene å få tak i besteforeldrene og fortelle om alt som skjedde.
– Og da bestemte besteforeldrene at vi måtte bo i sikre hus. Vi var fortsatt redde, for det var en form for fangenskap.
I nesten tre år levde Leandra og søsteren fra hånd til munn, noen ganger hos venner. En vanskelig tid, men hvor hun også traff den hun kaller sitt livs største engel. En mann ved navn Jorge Schindler, som reddet flere hundre ettersøkte regimemotstandere ved å ansette dem, ofte under falsk navn, i et flere titalls apoteker han eide rundt i Chile.
– Schindler var en stor mann. En ekte humanist, som brukte sitt formue på å redde folk ut av landet. Han risikerte sitt eget liv. Han hadde sin egen liste, akkurat som den tyske Schindler, som reddet jøder fra utryddelse.
Reisen til Norge – og verden
Etterhvert klarte man å oppspore moren, nesten tre år etter at hun ble atskilt fra søstrene i klosteret.
– Vi innså etterhvert at et fortsatt liv i Chile var for vanskelig, så vi valgte å komme oss ut. Vi fikk hjelp av den norske ambassadøren Frode Nilsen , og den svenske ambassadøren Harald Edelstam.
I første omgang kom familien Brunet til Bergen, hvor de bodde tre år. For første gang på lenge kunne Leandra føle seg fri.
– Å kunne gå i gatene trygge, og føle at ingen kunne gjøre noe mot oss var en helt ny følelse. Vi måtte lære oss å gi avkall på alarm-moduset, som vi hadde lært oss å leve med i så lang tid.
Samtidig innså hun også at det å oppholde seg i Norge ikke var nok. Hun måtte ut i verden, lære. Leve og bli inspirert.
– Etter tre år i Norge fulgte vi med moren vår til Mexico, hvor jeg bodde frem til 1985, da jeg reiste tilbake til Norge for å utdanne meg som fiskeri-ingeniør.
Fra vane til yrke
Som offer for det chilenske diktaturet hadde Leandra adgang til en spesiell cubansk ordning for utdanningsvisum. Hun benyttet sjansen, og reiste til den cubanske byen Cienfuegos på slutten av 80-tallet.
– Jeg lengter fortsatt etter luktene, livet og menneskene. Folk har det ikke lett på Cuba, men de har en livsgnist og en glede som ikke finnes mange andre steder. Selv om jeg har skrevet lenge, og hatt en forfatteridentitet siden tenårene, var å gå på litteraturkunnskap på universitetet i Havana et dytt som hjalp meg langt ut på veien med å bli den forfatteren jeg er i dag.
Selv fikk hun ofte høre råd fra moren om at hun ikke skulle bli forfatter.
– Hun hadde på en måte rett. Skribentbransjen er tøff, og jeg har måttet ta et par utdanninger ved siden av for å kunne forsørge meg selv og min familie.
– Forfatterskapet for meg har vært en ekstra heltidsjobb, men også noe sterkt følelsesmessig. Når jeg skriver gir jeg utløp for mine følelser. En slags akt av prinsipiell motstand mot alt det vonde jeg har opplevd, og mot all elendighet og urettferdighet andre mennesker i verden opplever.
Humanist
Og som far så datter. Leandra har fortsatt i hans humanistiske tradisjon, som bistandsarbeider i Sri Lanka og Mozambique for NORAD. Hun har slått seg til ro med tanken om at hun egentlig er et verdensmenneske.
– Jeg har bodd i mange land på fem ulike kontinenter, og kan kalle meg selv for “lett integrerbar”. Jeg har tro på menneskers evne til finne seg rette hvor som helst, uansett hvor de kommer fra. Jeg har også gjort denne tankegangen til en arv hos barna mine, om at de skal tenke bredest mulig.
Fascismens gjenfødsel
Samtidig ser hun også med sterk uro på utviklingen i verden i dag, særlig i Europa.
– Jeg ser en gjenfødsel av fascismen i ny form. Dette er urovekkende, spesielt med tanke på hva jeg opplevde i Chile.
– Vi har fått mange sosiale endringer. Jeg er spesielt skuffet over at de mange gamle sosialistiske landene jeg en gang besøkte, igjen preges av gjenopprettede klassestrukturer, fremmedfrykt og nasjonalisme. Særlig tenker jeg på Russland og Tyskland. Jeg skremmes spesielt på at det er de unge som lar seg rive med. Ungdommen er lettest å få med i slike destruktive grupper, de har minst livserfaring og kritisk tenkning.
I Madrid for et par år siden ble hun forsøkt omringet av en gruppe flere eldre menn, angivelige tilhengere av det gamle militærdiktaturet, som kom til en boklansering for å konfrontere henne.
– Jeg ble bedt om å holde kjeft, og å slutte å skrive løgner. Skjellsordene haglet, og ting kunne kanskje gått verre hvis det ikke var for at det var politi og vakt til stede under arrangementet.
Å møte fortiden der og da var uansett ikke noe som skremte henne.
– Etter alt jeg har opplevd kan jeg kalle meg garvet nok. Jeg er blitt for gammel til å være redd for noen. Ungdommen er det jeg først og fremst tenker på, avrunder hun.
- Forfatter og dikter, med 87 utgivelser tilsammen, inkludert 70 barnebøker på spansk
- Bodd i Chile, Norge, Mexico, Sri Lanka, Mozambique, Spania, Sri Lanka og på Cuba
- Kom til Norge som flyktning i 1976
- Jobbet blant annet som lektor i Sørum kommune
