Foto: Eva Alnes Holte
- Hvorfor feirer vi 17. mai? - 17.05.2023
- Tateren som sang for Kongen - 03.07.2019
- Sommerjobb til flyktninger - 26.06.2019
Liz Buer:
Flyet fra Saigon – Vietnamkrigens norske barn 1968-1975
Frekk Forlag
– Vietnambarnas fortellinger viser oss hvor viktig det er å ta imot asylbarna på riktig måte, særlig de enslige asylsøkerne, sier forfatteren Liz Buer. Hun har skrevet bok om barna som ble hentet til Norge fra Vietnam i 1968, mens Vietnamkrigen raser på sitt verste.
Hjemme i Norge blir vi foret med nyhetssendinger fra krigens grusomme herjinger med den utarmede sivilbefolkningen. Vi ser glimt fra barnehjem hvor syke, skitne og sultne barn ligger på en flettet sengebunn slik at urin og avføring kan renne rett ned på gulvet – det er ikke kapasitet til bleieskift eller toalettbesøk.
Folk stod nærmest i kø for å hjelpe.
Enkelte steder er barnedødeligheten opptil 80 prosent. Nonnene gjør så godt de kan, men barna er så altfor mange og ressursene så altfor små.
Ytterste høyre vil hjelpe
Da skjer det som Buer tviler på kunne hendt i dag: En gruppe unge politikere fra ytterste høyre fløy – Komitéen for Sydøst-Asia – bestemmer seg for å chartre et fly og hente de små til Norge. Nordmenn melder seg som adoptivforeldre, noen selger bilen sin og det de har av verdier for å få råd til adopsjon.
– Engasjementet var enormt og enestående. Folk stod nærmest i kø for å hjelpe. I dag er tidsånden en helt annen. Vi lar oss ikke på samme måte berøre av krig og nød i verden, sier forfatteren. Hun mener vi har mistet noe viktig.
Henter barna til Norge
Hele 800 000 barn ble foreldreløse under Vietnamkrigen. 135 av dem kom til Norge, de første 71 i en aksjon ledet av Komitéen for Sydøst-Asia.
– Aksjonen var oppsiktsvekkende på flere måter, mener Buer: – I 2018 er det helt umulig å forestille seg at unge mennesker kunne chartre et fly for å hente barn fra et krigsherjet land.
“Flyet fra Saigon” er en samling fortellinger om hvordan det gikk med “Vietnambarna”og deres nye familier i Norge.
Paralleller til asylbarna
Barna kom til Norge sterkt traumatiserte. Mange ble livredde hvis de hørte flydur eller noe som lignet på det. Marerittene og angsten kunne vedvare i årevis.
– Jeg var uforberedt på hvor mye sorg, lengsel, ensomhet og tvil som bodde i “Vietnambarna” så lenge etterpå, sier Liz Buer om møtene hun hadde da hun skrev boken.
– Selv om flere av barna var spedbarn da de kom til Norge, var de likevel traumatiserte. Minner lagres i følelsesdelen av hjernen allerede fra fødselen av. Den gang visste man lite om post-traumatisk stress, sier Buer. Hun mener “Vietnambarnas” historier kan fortelle oss mye om hvordan asylbarna kan ha det.
“Vietnambarnas” liv i Norge
Hensikten var den aller beste da “Vietnambarna” ble fløyet til Norge en oktoberdag i 1968. Mange ville ha dødd om de ikke var blitt reddet ut av barnehjemmet. Mange fikk det veldig godt i sitt nye hjemland, andre ble møtt med uforstand og fordommer i det norske samfunnet.
