– Gud er i oss alle

– Når vi ber “for andre”, tillater vi oss ubevisst at det bygges en mur mellom “dem” og “oss”. Men vi er jo i samme flokk alle sammen, sier biskop Jan Otto Myrseth. Han ble utnevnt til biskop i Tønsberg i høst. I inntredelsespreken talte han om innvandrere og flyktninger. Og om fremmedhat.  

Fremmedhatet
– Vi må med hånden på hjertet innrømme at vi ikke har klart å kvitte oss med fremmedhatet, sier han.

– Altfor ofte hører vi folk uttale seg negativt om etniske grupper, om innvandrere og om flyktninger. Ifølge Holocaustsenterets rapport møter muslimer, somaliere og romfolk den sterkste avvisningen fra nordmenn. Jeg tenker at den store faren er å dele verden opp i “vi” og “dem”. 

Vi må med hånden på hjertet innrømme at vi ikke har klart å kvitte oss med fremmedhatet.

Lyseblå øyne ser alvorlig på oss: – Kan vi som kristne slå oss til ro når fremmedhatet rammer den ene eller den andre gruppen? Har vi ikke et særlig ansvar for å sikre at ethvert menneske blir møtt med trygghet og respekt?

Skal treffe Kongen
Vi møter biskopen på Jernbanetorgets stasjon i Oslo. Myrseth kommer med toget fra Tønsberg. Under den åpne dunjakka bærer han den lilla bispeskjorta med høy, hvit krage. Det store korset hviler trygt og frimodig på magen. – Jeg skal i bispelunsj på Slottet og treffe Kongen etterpå, forklarer han oppglødd. 

Vi tusler bort til en liten kafeteria inne på stasjonsområdet. Myrseth slår seg ned ved kafébordet og ser ut til å befinne seg vel i det enkle lokalet. – Ja takk, gjerne kaffe, men den må være svart! Vi er enige om at det hadde smakt godt med Vestlands-svele til, men det har de ikke på Oslo-kafeen, så det blir belgisk vaffel i stedet. 

Kjærligheten vant
Jan Otto Myrseth vokste opp i Sykkylven på et lite småbruk som hans bestefar ryddet. Bestefaren var såkalt uekte barn.

– Navnet hans var markert i kirkebøkene med bokstavene u.e. bak, slik det var vanlig på den tiden hvis barnet var født utenfor ekteskap. Ikke akkurat en praksis vi bør være stolte av.

Det uekte barnet vokste opp i fattige kår og forelsket seg i ei jente langt over sin stand. En umulig forbindelse, så han stakk til Amerika. Men glemme sin store kjærlighet klarte han ikke, og ikke hun ham heller. Da han etter en tid hadde spart opp til båtbillett til henne, forlot hun all velstanden hjemme og kom seg over Atlanteren. 

Møblefabrikk i Sykkylven
Men paret glemte aldri hvor de kom fra. Mange år senere dro de med fire barn tilbake til gamlelandet. For bestefaren fulgte slitsomme år som gårdsarbeider og tømrer.

– Min far vokste opp som den fjerde i søskenflokken. Han startet etter hvert opp sin egen møbelfabrikk sammen med andre i Sykkylven. En tid var hundre personer ansatt på fabrikken. Vi har forresten nettopp kjøpt oss en sofa derfra, forteller Myrseth.

Husbrannen
Biskopen og de tre søsknene hans fikk troen inn med morsmelka. Faren var søndagsskolelærer og moren tok dem på fanget og lærte dem å be. Fire år gammel opplevde Jan Otto å se at huset deres brant ned til grunnen. Liten som han var, husker han likevel familietragedien.

– Vi stod og så på at flammene slukte alt vi eide. For oss små var det jo mest forferdelig at alle julegavene brant opp. Pappa fikk et syn om at Gud hadde tatt oss i sin hånd og beskyttet oss. Vi hadde mistet alt, men vi hadde hverandre. Det var det viktigste.

Lokalsamfunnet slo ring om familien, men hendelsen preget dem i mange år fremover. Både han og broren valgte til slutt presteyrket.

Populær bussjåfør
Etter videregående skole forlot Myrseth den kristne ungdomsbevegelsen han var med i, reiste til Oslo, tok drosjelappen, bussertifikat og forberedende. – Jeg hadde behov for å være “vanlig”, sier han.  

Busselskapet og passasjerene likte den vennlige sunnmøringen og Myrseth selv sier han stortrivdes bak rattet. – Jeg har alltid syntes det er kjekt å snakke med folk, sier han. Han fortsatte som bussjåfør også etter at han var ferdig utdannet prest.

Tenkte at presteyrket var sidrompa
I 1988, 31 år gammel, tok han teologisk embetseksamen. Deretter fulgte mange år som prest og sogneprest rundt om i landet før Kirkerådet i fjor utnevnte han til ny biskop i Tønsberg. 

– Da jeg var i ungdomsbevegelsen tenkte jeg at å være prest  var for sidrompa. Men jeg oppdaget at liurgiens mønstre, gamle sanger og gamle bønner gir oss noe i dag, sier biskopen. 

– Hvordan trives du som prest – hva er best?

– Det gir meg mening på en veldig sterk og eksistensiell måte å kunne være noe for mennesker både i de veldige gledelige og i de veldig triste øyeblikkene. Det er et privilegium å bli lukket inn i hjertene og oppleve at det kristne budskapet betyr mye.

Myrseth sier at det for ham er en “stor impuls å tenke åpent og fordomsfritt om alle mennesker”. – Å gjøre godt mot alle er så forankret i Bibelen at jeg ikke kan lukke øynene for det. Jesus ble kritisert for å omgås forbrytere og vantro. Men Jesus så Gud i alle mennesker. Gud er i alle, i kristne og i muslimer, i alle folkeslag.

– Hva er det verste ved prestegjerningen?

Biskopen ser bort. Blir stille. – Man kan føle seg så liten, sier han så.

– Å lede en begravelse der et barn dør, der en forelder blir borte, å oppleve et barns hjerteskjærende sorg. I slike stunder har en ikke så mye annet å stille opp med enn å være medmenneske. Jeg prøver å unngå å gi billig trøst som at det er nok en mening bak. Jeg finner ingen mening med det mest grusomme, men må bare stole på at Gud har kontrollen. En gang vil menneskeheten kanskje forstå lidelsens mysterium.

Intervjuet er over.

Biskopen skal gjøre noen ærender før bispelunsjen, kanskje treffe noen i familien i hovedstaden. Han har tre voksne barn, to av dem i Oslo, ett i Budapest. Myrseth ser ned på den belgiske vaffelen. Den var nok ikke like god som svela i Sykkylven, for han har bare spist halvparten. – Jeg er mett, forklarer han litt unnskyldende.

Jeg går oppover Karl Johan og føler meg litt høytidsstemt, mer forsonlig overfor alle som kommer meg i møte. Biskopen kan kunsten å gjøre oss til litt bedre mennesker, iallfall for en stakket stund. 

Fakta om Jan Otto Myrseth

• Født 1957
• Domprost i Bergen frem til han ble innsatt som biskop i Tønsberg høsten 2018
• Har blant annet vært sykehusprest, lærer, bussjåfør drosjesjåfør og vaktmester