Foto: Claudio Castello
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
- Canada hevder å ha avverget iransk drapsplan mot eksminister - 20.11.2024
- Norsk-pakistansk Oslo-jente finalist i Barnas Tale - 20.11.2024
Oktober 1988. Verden var i kald krig. Ronald Reagan var president i USA, og Mikhail Gorbatsjov var generalsekretær i Sovjetunionen. Europa, og verden var delt i to blokker. Kommunisme på den ene siden, og liberal demokrati og kapitalisme på den andre.
Her hjemme regjerte Gro Harlem Brundtland for andre gang som statsminister. Skoleelever gikk i Ball-genser, hockeysveis og steinvaskede jeans. Ute til Lunsj herjet på hitllistene og Rosenborg var Norges beste fotballag.
Folk levde i en verden uten internett eller sosiale medier. En verden som var langt mindre globalisert, og informasjonsflyten langt mer begrenset. Avis var noe man måtte kjøpe fysisk. Mobiltelefoner eksisterte knapt, kunne veie flere kilo, og var forbeholdt statsansatte eller forretningsfolk. Kabel-tv eller parabol, for de som kunne betale, var den eneste måten å følge med på hva som skjedde utenfor Norges grenser på. NRK hadde kun èn kanal på tv, og barn og unge som skulle se på underholdning var nærmest programforpliktet til å følge med på statskanalen.
Over 15 år hadde gått siden den ikke-vestlige innvandringen hadde ankommet Norge. Førstegenerasjonen hadde fått sine første barnekull, som var i aldersgruppen barnehage- til skolealder, og noen allerede godt i tenårene. Flere av etterkommerne som ble født i 1988 er kjente navn i norsk offentlighet, slik som husdramatiker på Nationaltheatret Camara Lundestad Joof (gambisk far), stortingsrepresentant Kamzy Gunaratnam (tamilske foreldre som kom som krigsflytkninger), og TV 2-profilen Desta Marie Beeder (etiopisk forelder).
Historisk høstaften
En høstkveld dette året tropper en gjeng på fem stykker inn i en nybygget scene på Marienlyst. NRKs nyeste ungdomssatsing, Midt i Smørøyet, skal gå av stabelen, og første episode blir sendt 1. oktober, før nyhetene. Fem unge programledere mellom 12 og 14 skal være på skjermen. Og de var å se på NRK frem til våren 1989.
I første scene ser vi en ung lyshåret jente først åpne døren. Hun heter Bertine Hærem Robberstad, men skal i fremtiden få etternavnet Zetlitz som artistnavn og bli prisvinnende popstjerne. Så følger Henrik Schliemann, og så følger Karina, iført datidens klassiske jentefrisyre fra Oslo Øst, Grorudpalmen. I 1988 het hun Sagaute til etternavn, men heter nå Svendsen.
Så kommer det tre stykker til, Hege Bolthof, Assad Siddique og John Rasmussen. Gjengen på fem får etter hvert selskap av selveste Jahn Teigen, som skal være “voksen medprogramleder”.
Alle tre skriver seg inn i en møtebok i “resepsjonen”. Slik var starten på et flerårig TV-eventyr, som skulle vare frem til våren 2000, etter at programmet ble omformet til Smørøyet i 1998.
Første flerkulturelle på tv
Når Karina og Assad entret portene på Marienlyst var de med på å skape historie. For første gang hadde NRK vist frem programledere med annen bakgrunn.
For første gang hadde viste NRK frem programledere med annen bakgrunn.
Karina (født 1976) har var den første med chilensk bakgrunn på norsk TV, mens Siddique (født 1975) har foreldre som var født i Pakistan. Hege Bolthof er på sin side norskfødt med nederlandske foreldre, og bor for tiden i Canada.
I årene etter fulgte flere i deres fotspor. For noen ble programmet et steg mot større ting.
Forfatter og journalist Haddy N`Jie sine første steg mot offentligheten som en av programlederne i 1990-91-sesongen. Camillia Kim Kielland (adoptert fra Korea), som i dag jobber i kommunikasjonsbransjen, var med i 1991-92-sesongen. Christian Strand (adoptert fra Indonesia) var med i 1993-94-sesongen, og er kjent fra flere NRK-produksjoner som Frokost-TV, Migrapolis, og sitt eget talkshow I kveld.
Realitykjendisen Triana Iglesias (spansk forelder), har også en fortid i programmet som jenta bak humorsketsjene Følsomme Fiona (1995-96), hvor hun ofte intervjuet kjendiser. Artisten Mira Craig (amerikansk far) gjorde flere musikalske innslag med tidligere Idol-deltaker, skuespiller og basketspiller Orji Okoroafor (nigeriansk familiebakgrunn) i sesongen 1994-95. Sidra Kharwar (1989-90) og Nisrin Belmati (1997-98), som nå lever utenfor rampelyset, var også flerkulturelle programledere.
Gjensynet
En vårdag i 1989 skiltes folk sine veier. Assad fortsatte i rampelyset, i skuespilleryrket, og har i årenes løp blitt allmenn kjent gjennom sine roller i blant annet Hotel Cæsar, Izzat, Taxi og Mammon.
Karina flyttet til Chile i 1990 før hun kom tilbake til Norge i 2001. Hun har i etterkant utdannet seg til å bli scenetekniker, og ved siden av jobben driver hun nettradio.
Over 34 år senere møter Utrop de to eks-programlederne. Assad har vært på oppdrag på NRK-huset, mens Karina har ikke vært på Marienlyst siden hun og resten av førstesesong-gjengen forlot studioen, og norske tv-skjermer.
Flere av eks-programlederne fra 1988 har i årenes løp holdt kontakt med hverandre.
– Ganske rart å være tilbake. Det føles nesten som å være en turist. Assad har jeg ikke sett i levende live på elleve år, sier hun til Utrop.
Nye perspektiver
Overfor Utrop forteller Svendsen om sin opplevelse av programmet.
– Opplevelsen av Midt i Smørøyet ga meg nye perspektiver på mitt barneliv som jeg ikke hadde til da, men det å ha jobbet en del med teater før alt dette, hjalp på en litt mykere overgang over til TV, selv om jeg må si at teater og TV føltes som to veldig forskjellige verdener, sier hun.
Å jobbe i et så kjent TV- program ga grunnlag for personlig utvikling, sier Svendsen.
– Jeg ble kjent med sider av meg selv som jeg da ikke kjente, og positive karaktertrekk som jeg har tatt med meg videre i livet. Jeg er veldig takknemlig for den tiden, som jeg ser tilbake på som et lyspunkt i livet som fikk meg til å modne. Jeg var jo yngst av alle de som var med i første sesong.
Spesielt mimres hun medprogramleder Jahn Teigen (1949-2019):
– Å jobbe med Bertine, John, Henrik, Hege og Assad var en opplevelse i seg selv, de var jo bare helt utrolige personer, med forskjellige interesser og personligheter. For å ikke nevne Jahn Teigen, som var en utrolig person, og støttet og hjalp oss hele veien. Jahn var et herlig og utrolig menneske med en kjempepersonlighet som jeg aldri kommer til å glemme. Han kommer alltid til å være savnet, og det var en ære å ha jobbet med han så tett som vi gjorde, sier Karina.
Tenker på sin historiske rolle
– Sammen med Assad Siddique var du de to første programlederne med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn på NRK. Hvordan ser du på din historiske rolle?
– For meg er det jo ganske spesielt å tenke på i ettertid. Med årene har det fått en litt viktigere betydning. Å ha vært den første latinamerikanske og chilenske “jente”-programlederen på norsk TV gjorde at man satte en historisk presedens overfor andre som kom på norsk TV, og kunne åpne dører for andre med innvandrerbakgrunn er jo bare utrolig i seg selv.
Reportasjetur til ettertanke
I 1988 var det å være med å “forme” disse programmene med ulike syn, inntrykk og bakgrunner viktigst.
– Vi seks hadde forskjellige bakgrunner, noe som skapte noe veldig unikt og ekte. Hver og en av oss representerte hver vårt. Både Assad, Hege og meg selv hadde jo et annet syn, da vi ikke bare hadde i bagasjen vår den norske kulturen vi var vokst opp med fra vi var små, men også den vi hadde fått hjemme, av vår familie, som også var veldig viktig. Erfaringen med å reise til Chile med Henrik som reporter for eksempel i en så vanskelig tid som vi gjorde, endret virkelig noe med meg som person.
Som en del av produksjonen reiste flere av programlederne på utenlandstur for å vise situasjonen til barn og unge. Karina reiste sammen med Henrik Schliemann til Chile.
– Vi reiste for å lage et spesialprogram om Chile og de sosiale og politiske forskjellene under diktaturet til Pinochet, og der opplevde vi veldige farlige situasjoner med Henrik og TV-temaet, noe som skapte mange og sterke inntrykk for oss som barn og unge på den tiden. Som tokulturell var turen til opprinnelseslandet, uten å vite noe om landet i det hele tatt, en personlig milepæl.
Forbilder på tvers av etnisitet
Siden Norge i 1988 var langt mindre mangfoldig, var det å ha ikke-vestlige fjes i et TV-program ganske stort i seg selv, husker hun.
– Vi var tre unge personer med hver vår innvandrerbakgrunn , og ble jo forbilder for andre med samme bakgrunn. Ikke bare for at andre innvandrerbarn eller unge kunne kjenne seg igjen i oss, men vi åpnet jo dørene for at etnisk norsk ungdom kunne lære seg å bli kjent med oss og vår flerkulturelle bakgrunn.
I en tid uten sosiale medier, var fanbrev en av de vanligste fremste kommunikasjonskanalene mellom seerne og de som var på skjermen.
– Når vi fikk fanbrev fortalte flere at de ikke hadde noen i klassen fra et annet land, men at de ønsket de hadde. Flesteparten ville bli kjent med oss personlig, møte oss. Vi fikk mye ros, og de fleste ville bli venner med oss. Slik sett åpnet vi et nytt perspektiv for mange norske barn og ungdom som nå ville bli kjent med noen som oss.
– Hvordan tok dere opp samfunnstemaer som rasisme?
– I selve programmet hadde vi en del episoder hvor dette var fokuset. Vi presenterte også andre land. Å vise verden er jo en del av jobben i kampen mot rasisme. Og det klarte vi gjennom Midt i Smørøyet. Man skapte en nysgjerrighet for andre kulturer og folk fra andre land, så der må jeg si at barne- og ungdomsredaksjonen var flinke.
Rasismedebatt i 1988
– Hvordan ble dette tatt opp i 1988? Ser du forskjeller 35 år etter?
– I 1988 var det en integreringsprosess i Norge. Det hadde kommet flere innvandrerfamilier, så vi som kom på 70-tallet og opplevde en mye sterkere rasisme, følte at det hadde dempet seg noe. Men det var jo helt ikke over, og dette var vi klare over. Det var en daglig kamp enda. Vi som var innvandrerungdom ble jaget av nazigjenger rundt om på Grünerløkka. Foreldrene våre ble skjelt ut, omringet og slått ned mange ganger på åpen gate. Sånn type rasisme ser man jo heldigvis ikke lenger, nå er de flerkulturelle en naturlig del av Norge heldigvis.
Så er jo de man kaller innvandrerungdom integrerte idag, sier hun videre.
– Nå har vi andre- og tredjegenerasjonsinnvandrere, det hadde vi ikke før. Innvandrerungdommen selv sliter ikke så mye med integrering, slik man gjorde før. De har allerede lært mye av foreldrene, førstegenerasjonen.
Nye rasismeformer har også vokst frem, sier hun.
– En ny problematikk har vokst frem, som er rasismen mellom innvandrere, noe som man ikke så før. I 1988 måtte folk holde sammen og være solidariske seg imellom, uansett hva. De fleste kjente hverandre. Det er man ikke nødt til nå lenger. Som Khalid Salimi skrev om i boka “Rasismens røtter”, hvor han bruker begrepet “nyrasismen” om rasismen som oppsto i Norge på 70-tallet : “Nyrasismen baserte seg ikke på hvordan mennesker ble født eller om mennesket i seg selv var mindreverdig, men på hvordan menneskers levemåte og kultur kunne forstås som mindreverdig og uforenlig med det norske”.
– Viktig å gjenspeile mangfoldet
Skuespiller Assad Siddique beskriver året sitt som Smørøyet-programleder som “gøy og stort”, og ikke minst å jobbe med en så stor og generøs stjerne som Jahn Teigen.
– For NRK var det en veldig viktig strategi å speile mangfoldet, og jeg er utrolig glad for at de hadde det fokuset. Det føles nesten surrealistisk å være første flerkulturelle programleder i Norge, jeg er også første flerkulturelle eiendomsmegler i Norge og tror at det har vært med på å legitimere at mangfold kan være fint i alle slags yrker og posisjoner i samfunnet, sier han til Utrop.
NRK skal ha mye av æren for at mennesker med flerkulturell bakgrunn har fått en plass foran kamera i det hele tatt.
Siddique tror NRK allerede i 1988 var veldig bevisste for å bidra til et mer mangfoldig uttrykk.
– NRK var et veldig godt sted å være for en 13 åring med utrolig mange flotte mennesker som jobbet målrettet for å skape bevissthet rundt viktige ting og ikke minst ta vare på oss barna. Jeg tror NRK skal ha mye av æren for at mennesker med flerkulturell bakgrunn har fått en plass foran kamera i det hele tatt.
Å ta opp vanskelige samfunnstemaer ser han i ettertid som del av et viktig oppdrag.
– Vi hadde stort fokus på å snakke om både rasisme, rus, mobbing og miljø. Vi hadde veldig mye redaksjonelt innhold som handlet om vanskelige ting både her hjemme og i resten av verden, og snakket om kampanjer som «Ikke mobb kameraten min», Bellona, Tyrilikollektivet og fredsprisen.
Ulik håndtering av rasisme
Norge i 1988 var et annet land, og da var håndteringen av og diskusjonen rundt rasisme nokså annerledes, husker Siddique.
– Jeg føler på en måte at alt var mer uskyldig tidligere, samtidig som det faktisk var en del fordommer og uvitenhet som måtte adresseres.
Siddique påpeker samtidig at barn nå har en helt annen mediehverdag.
– Det var noe veldig friskt med at barn laget tv for barn den gang, og på en måte virket det som om barn var mer engasjert og aktive enn de er i dag. Alle snakket om det samme siden de så det samme på fjernsyn. Men nå er dette endret, avslutter han.
