Foto: Ram Gupta
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Ivrig viser Partap oss underetasjen på Reisehuset i Storgata. Inne er det et kontor og ved trappen kan man se et stort kleshenger med punjabiske kjoler.
– Her står vi egentlig på historisk grunn. Når Vinmonopol-systemet ble etablert tidlig på 20-tallet var denne underetasjen en av de første butikkene. Jeg husker alle tomflaskene og hyllene jeg måtte kvitte meg med da jeg overtok lokalene i 1983.
Ram kom selv til Norge fra indisk Punjab i 1970. Som yngre hadde han også forsøkt lykken i Canada. Interessen for Norge kom som følge av geografistudiene han tok i India. Ram var ung, rastløs og lysten på å skape seg et liv i utlandet. Han ville utforske dette kalde landet langt opp i nord.
Norge var et enda stillere og roligere land i 1970 enn det det er nå.
– Jeg trodde alle nordmenn bodde i iglooer. Jeg trodde aldri at jeg skulle skape meg et hjem her, med familie og barn.
Gikk mil etter mil
Ram er et levende bevis på pionergenerasjonen av ikke-vestlige innvandrere som kom i årene etter de første oljefunnene, da den norske økonomien pekte oppover og man hadde et plutselig behov for arbeidskraft.
Kontrasten til menneskemassene og bråket hjemme i Punjab var i tankene den første tiden han tilbrakte i Norge.
– Norge var et enda stillere og roligere land i 1970 enn det det er nå. Vintrene var bitende kalde og nesten uendelig lange.
En vinterhendelse fra det første året i Norge kommer Ram aldri til å glemme. Sammen med en venn skulle Ram besøke en annen indisk innvandrer i Lier ved Drammen.
– Vi spurte noen på gaten om avstanden og fikk høre at Lier var tre mil fra Oslo. I India er en mil litt mer enn en kilometer, så for å spare penger tenkte vi at vi kunne gå hele veien. Vi gikk langs Drammensveien, som dengang var en tofelts motorvei, men ble stoppet av politiet ved Sandvika. Vi fikk spørsmål om hva vi holdt på med, og forklarte politifolkene. Vi var på det tidspunktet ikke klare over forskjellen på indiske og norske mil, og endte opp med å bli kjørt hele veien til Lier av to humrende politimenn.
“Ny” i samfunnet
I dagens flerkulturelle Norge er det knyttet andre assossiasjoner til å bli stoppet av politiet.
– Ting har nok endret seg. Vi utlendinger var dengang et helt nytt innslag i Norge, noe som innebar både positivt og negativt. Folk hadde nok mer fordommer, men da basert på kunnskapsmangel. Folk flest var hyggelig, og vi som var nye i Norge fikk ofte invitasjon til te og kaffe.
– Fikk du oppleve mye diskriminering på den tiden?
– For meg var det å skaffe husvære med fremmedarbeiderlønnen den fremste utfordringen i dagliglivet. Norge var et fattigere, og enda mer lukket og tillitsbasert samfunn enn i dag. Vi som var nye dengang tenkte mest på jobb, og på å forsørge oss og familien vi hadde etterlatt oss i gamlelandet. Vi ropte ikke så mye høyt om rasisme og diskriminering.
Temaet er noe som Ram har veldig sterke meninger om.
– Norge er blitt mer globalisert nå, med mer innvandring fra ulike deler av verden. Det har ulike virkninger for et samfunn. Jeg tenker kanskje det er for lett å vise til rasisme. For eksempel når man blir bedt om å følge borettslagets regler om å gjøre rent i oppgangen.
8,50 i dagen
Han husker sin første dagslønn: 8,50 kroner dagen, som han fikk som assistent på et trykkeri.
– Vi jobbet 42 timer i uken, mandag til fredag. Lønnen rakk til husvære og mat. Luksus var ikke noe man tenkte på i den tiden.
Etterhvert som det kom flere fremmedarbeidere til Norge, trengte man organisering av denne nye arbeidsstyrken. Sent i 1971 ble Fremmedarbeiderforeningen stiftet, med Ram som den første formannen.
– Vi prøvde å få det til, og jeg mener at jeg gjorde en best mulig jobb utifra forutsetningene. Særlig trøblete var det i starten grunnet krigen mellom India og Pakistan, som igjen påvirket relasjonene mellom fremmedarbeiderne fra disse to landene. Etterhvert som det kom nye innvandrergrupper til Norge, endret også dynamikken i organisasjonen seg.
Karriereskifte etter arbeidsuhell
Ofte tenker Partap på at hans inntreden i reiselivsverdenen kom som følge av tilfeldigheter. Egentlig trivdes han i jobben på trykkeriet. Men en dag i 1978, da han styrte en av maskinene, klarte han ikke å få høyrehånden ut i tide.
– Smerten var ubeskrivelig. Høyrehånden ble komplett ødelagt og måtte amputeres.
Karrieren som trykkemedarbeider var over, og med det en sikker inntektskilde. Ram ble rådet til å ta ut uførepensjon, som 36-åring. Han valgte heller å slå tilbake.
– Tiden etter arbeidsuhellet var som å leve på nytt, og lære alt om igjen. Jeg måtte lære meg å skrive med venstrehånden, ja, egentlig gjøre alt. Ennå den dag i dag har jeg store vansker med å knytte skolisser og skjorteknapper.
Han tok ulike omskoleringskurs i blant annet informatikk og administrasjon. Så kom en indisk venn fra København som hadde reisebyrå, og introduserte Ram for muligheten til et kompanjongskap.
– Jeg var hos min indiske venn Mahmood i Danmark og lærte det grunnleggende innenfor reiseliv. I slutten av 1981 og begynnelse av året etter satte vi opp det første kontoret i Brugata.
Suksess, så nesten konkurs
I store deler av 80- og 90-tallet var Reisehuset forbundet med suksess. Flere ikke-vestlige innvandrere betød også større behov for flybilletter til ulike destinasjoner utenfor Europa.
– Her var vi i store perioder ledende. En gang havnet vi i bladet Kapital, etter å ha omsatt for 60 millioner. På et tidspunkt måtte vi øke kapasiteten, og vi hadde to kontorer til i Oslo og et i København.
Så kom det store tilbakeslaget på begynnelsen av 2000-tallet med nettet. Flyselskaper og søkemotorer kunne tilby rimelige reiser med et klikk. Først mistet han de unge kundene, så forsvant familiene. Inntektene stupte, og Reisehuset måtte stenge de to andre kontorene i Oslo.
Etterhvert ble det virkelig krise. Ram hadde overlatt styringen av Reisehuset til familien, mens han drev København-kontoret.
– Jeg fikk sms-er og e-poster om å komme tilbake snarest. Bedriften gikk så kraftig i underskudd at vi nærmet oss konkurs, noe som ville bety at vi måtte pantsette alle familiens eiendommer. Til slutt klarte jeg å forhandle med banken om et gjeldslån, som ble betalt over en tiårsperiode.
Fant nye markeder
Nye tider krevde nye løsninger. Ram gikk systematisk til verks og begynte å finne ut hvor han kunne finne nye markeder. Han fant ut at folk i Norge med bakgrunn i land i Afrika sør for Sahara var mest tilbøyelige til å gå til et fysisk reisebyrå.
– Vi slo til, og nå er 80 prosent av våre trofaste kunder afrikanere. Jeg fikk blant annet fremforhandlet en spesialavtale med et gambisk flyselskap. Jeg selger også til enkelte steder i Sør-Amerika. Europa og Asia er rett og slett for vanskelig å få solgt til.
Noen ganger kommer kundene på besøk, bare for å slå av en prat.
– Enkelte kaller meg for Papa. De regner meg mer som en venn enn som en reisebyråagent.
Ferdigreist
Ram har reist en del både i og utenfor jobb. Nå tar han ting mer med ro.
– Egentlig er jeg pensjonist, og har overlatt store deler av virksomheten til datteren min. En dag kommer hun og de andre til å overta denne familiebedriften. Jeg kan bare håpe at de driver godt, slik jeg har gjort i 35 år, uten en eneste klage.
– Jeg har reist til ulike deler av verden, men tenker at Norge er mitt hjem og siste destinasjon.
– Hva er det som holder livsmotet oppe hos deg, i 78-årsalderen?
– Først og fremst selvdisiplin. En vanlig ukedag for meg begynner kl. 04 med grytidlig frokost. Kl. 05 tar jeg turen til treningsstudioet. Jeg trener to timer før jeg tar turen til reisebyrået. I helgene hviler jeg litt mer, er mer sosial, og liker da å møte folk og ta en øl.
Lært tillit
Å ha lært tillit og redelighet er den største livsleksen etter snart fem tiår i et land som er så forskjellige fra det opprinnelige.
– Familien min og jeg har hatt et godt liv i Norge. Nordmenn er egentlig ikke så vanskelig å bli kjent med. Har du fått en venn her, så har du fått en venn for nesten hele livet. Og så er det moro å ha venner fra mange ulike kulturer.
– Generasjonen vår er egentlig ganske spesiell. Vi har vært veivisere og forsørgere. Nå som det kommer stadig flere nye til Norge, er det spenende å se hva tiden fremover kan by på. Vi som kom først, var lykkelige med 8,50 kroner i lommen. Men, som sagt, ting endrer seg.
FAKTA
Navn: Ram Partap
Alder: 78
Opprinnelse: India
Yrke: Innehaver av Reisehuset AS
