Oskal, som er skuespiller, manusforfatter og regissør, er også del av en voksende samisk bølge i filmbransjen. Men med debutfilmen går hun en annen vei enn forrige samiske storfilm ut, «Ellos Eatnu – La elva leve»:
Hun har nemlig laget den første kjærlighetsfilmen fra Sapmi noensinne. Den blir å se på kinoene fra 9. februar.
– Jeg ville lage en film som handler om å våge å stå opp for seg selv, og åpne opp for kjærligheten i et samfunn der tradisjoner står sterkt, sier Oskal.
Film for flere
Det romantiske dramaet utspiller seg i Kautokeino, dit kunstneren Lena flytter tilbake etter urbane år for å ta for seg kvinners posisjon i reindriften.
Hun forelsker seg i reindriftsutøveren Máhtte – og det blir komplisert. For moren hans er imot forholdet og mener han heller burde funnet seg en kjæreste med reinflokk. Og vil Lena bli, eller drar hun videre når kunstprosjektet er ferdig?
– Vi trenger alle å bli påminnet om at kjærligheten er viktig. Av og til er det godt å se det gjennom en kultur man ikke kjenner så godt selv. Derfor er dette en film både for dem som kjenner det samiske og som er samer – og for dem som ikke gjør det, sier langfilmdebutanten.
Kollektivtanken
Sara Margrethe Oskal sier at miljøet hun skildrer i filmen ikke bare er et samfunn der tradisjoner står sterkt, men også det kollektive.
– Skal man drive med reindrift, er samarbeidet viktig. Du må ha hjelp fra alle i familien til tider, selv om det bare er én som har siidaandelen. Så arbeidskrevende er det. Du må tenke på hva som er best for familien og gruppen kontra det som er best for en selv. For Lena, som har bodd i storbyen, er det vanskelig å komme tilbake til dette samfunnet.
Oskal tror likevel ikke det hun tar opp i filmen, er så fremmed i majoritetssamfunnet heller.
– Vokser man opp i en akademisk familie kommer forventningen om valg av livsstil og høyere utdannelse. Alle møter nok på dette i Norge uansett kulturbakgrunn.
Forlot flokken
Filmens Lena gjør samme valget som Sara Margrethe Oskal gjorde: Hun forlot flokken – både bokstavelig talt og i overført betydning.
Filmskaperen var selv reindriftsutøver i ti år før hun valgte kunsten.
Filmskaperen var selv reindriftsutøver i ti år før hun valgte kunsten. Det er et valg mange unge samer står overfor: Skal de fortsette med det tradisjonelle, eller velge et mer urbant liv?
– Det var et tungt valg for meg, og jeg slet med det lenge. Det var som å selge sjelen min; det forfedrene hadde kjempet for. Å plutselig være utenfor var vanskelig. Jeg mangler flokken, både reinen og menneskene. Jeg måtte lage meg en ny sti og få et nytt forhold til naturen, til viddene, uten rein.
Hun beskriver det å lage «Eallogierdu – Tundraens voktere» som terapi, der hun vendte tilbake til landskapet der hun før jobbet som reindriftsutøver.
– Underveis fant jeg igjen vidda i meg sjøl – uten rein.
Det menneskelige
På spørsmål om hva hun vil med filmen, svarer Sara Margrethe Oskal:
– Jeg er opptatt av relasjoner, av å vise fram oss som mennesker med følelser. Jeg vil gjerne at folk som ikke har så stor kjennskap til det reindriftssamiske, at når de hører nyheter om beitekriser, slaktekrav og rovdyrproblematikk, husker at vi er mennesker som sliter med det samme som alle andre.
Selv om filmen er en kjærlighetshistorie, er filmens bakteppe det historien har gjort med det samiske samfunnet, uten at det blir problematisert.
– Jeg er ikke redd for å vise livet slik som det er. Jeg inviterer alle inn i den samiske kulturen, med det universelle og mellommenneskelige som den viktigste følelsen. Jeg har kjent så mye på dette med å være alene same i majoritetssamfunnet, og måttet være en ambassadør, et levende leksikon, at jeg følte jeg ikke fikk være menneske. Jeg vil bort fra det! Jeg ser på meg selv først og fremst som menneske, selv om jeg er samisk.
Brødrenes reinflokk
Hun mener det er viktig å bevare reindriften som kulturbærer, og ta vare på dem som vil løfte det videre. Men også kunst er en måte å føre den samiske kulturen videre på, understreker hun.
– Samtidig må vi fornye oss, for alle tradisjoner er ikke gode. Vi må ta vare på det som fører oss videre som folk, det som gjør oss til bedre mennesker. Blant annet kan kvinnesynet bli bedre, selv om samiske kvinner står sterkt i dag. Det er de som tar utdannelse, og det er kanskje slik i dag at det er mennene som er igjen i primærnæringene.
For det er brødrene til Oskal som videreførte reindriften, og deres dyr som er å se i søsterens film, når den mektige naturen i nord med de tilsynelatende evige reinflokkene snart blir å se på kinolerreter over hele landet
