Foto: Kanvas
- – Vi må ta et kollektivt oppgjør med adopsjon - 22.10.2024
- Lite tyder på at loven om rituell omskjæring fungerer til barnets beste - 03.10.2024
- – Nå finner vi aldri foreldrene våre - 11.09.2024
– Å lære barna våre at vi alle er forskjellige og like verdifulle, er et godt utgangspunkt for å skape gode samfunnsborgere. Å motvirke utenforskap, mobbing, og diskriminering, er en viktig del av samfunnsansvaret vårt, sier Reidun Berntsen til Utrop.
Berntsen er daglig leder i Olsvikåsen Kanvas-barnehage i Bergen. Hun er sammen med barnehagelærer Silje Serenne Lund-Heimark en del av ressursteamet som har hovedansvaret for inkluderingsarbeidet i barnehagen.
Berntsen sier de ser på mangfold som et vidt begrep.
– Det handler om flerspråklighet, kulturelle forskjeller, etnisitet og religion. Men også om funksjonsnedsettelser, kjønn og ulike familiekonstellasjoner. Vi skal ha en raushet for hverandre og se at det er helt greit at «jeg er sånn» og «du er sånn», sier hun.
Barnehagen har flere barn som snakker andre morsmål enn norsk, og noen som trenger ulike former for tilrettelegging.
– Barna skal forstå at vi er forskjellige og at vi ser på mangfold som en ressurs der vi kan lære mye av hverandre. Vi voksne har det med oss i måten barnehagehverdagen organiseres, sier Lund-Heimark.
Alle skal kunne kommunisere
Hun sier også at de planlegger nedenfra og opp og lager systemer ut fra de barna de har i barnehagen.
– Det er vi som skal tilpasse oss barna, og ikke omvendt. Og tankegangen vår er at når vi ser at noe er bra for noen, er det bra for alle, sier Lund-Heimark.
Hun sier derfor at de bruker tegn-til-tale som en del av hverdagsspråket i barnehagen. Dette er et universelt og ikke-verbalt språk.
– Målet er at alle barna skal kunne kommunisere med alle barn og voksne, uavhengig av hvem som har et verbalt språk eller snakker norsk. Barna skal kunne forstå andre, og selv uttrykke en rekke ord uten å bruke stemmen, sier Lund-Heimark.
Da bærer alle ansatte knipper med bilder slik at alle kan kommunisere med barna som trenger språkstøtte. De har også peketavler med bilder inne og ute.
– Vi har barn som ikke responderer så godt på tegn til tale, men bildestøtte fungerer. Og da får vi med disse også, sier Lund-Heimark.
Berntsen påpeker at dette bare er en del av satsingen på språkarbeidet i barnehagen.
– Vi er også en Lesefrø-barnehage og samarbeider med biblioteket i Bergen. Da får barnehagen mange gode barnebøker på alle morsmålene vi har hos oss. Disse kan foreldrene låne av oss. Vi vet hvor viktig det er for barna å holde på morsmålet sitt, sier Berntsen.
Lund-Heimark mener også barnehagenes historiefortellinger kan gjøres mer inkluderende.
– Det er lett for oss å ta for gitt at alle kjenner Bukkene Bruse og Hakkebakkeskogen, når vi har fått det inn via morsmelken. Men det er ikke naturlig at andre kjenner til disse. Vi har derfor begynt å gi foreldrene eventyr på sitt morsmål, slik at barna blir kjent med disse før de kommer i barnehagen. Og da forteller vi det på norsk, sier Lund-Heimark.
Får hjelp av minoritetsforeldrene
Leken er også alle barn viktigste aktivitet, og her påpeker Berntsen at denne er en brobygger.
– Vi skaper gode lekemiljø som alle kan ta en del i og kjenner seg igjen i. Vi bruker god tid på å sammen lage gode lekesoner og felles leketema alle barna kan delta i og være med ut ifra sine forutsetninger, sier Berntsen
– Hvordan er foreldresamarbeidet med minoritetsforeldrene?
– Det er gull verdt. Vi har en startsamtale i Kanvas der vi bruker god tid til å bli kjent med nye familier så vi bedre kan forstå hva som er viktig for nettopp denne familien. Her bygger vi relasjoner og gjensidig tillit. Mange av foreldrene hjelper oss med å oversette, og vi får også inspirasjon fra foreldre om eventyr fra andre kulturer de kunne fortalt til alle barna, sier Lund-Heimark.
Barnehagen tok også kontakt med en migrasjonspedagog, da de så at de trengte mer kompetanse og veiledning i forhold til det flerkulturelle mangfoldet.
Berntsen sier det er viktig å involvere hele personalet i arbeidet for å utvikle en felles forståelse for dette.
– Her lærte vi også at det er viktig at kulturen og miljøet i barnehagen speiler familiene våre. Og vi ser at foreldre engasjerer seg, og spør om de ikke får lov å komme og bidra for eksempel i forbindelse med id, sier Lund-Heimark.
Berntsen sier at de ansatte i barnehagen skal være positivt nysgjerrige.
– Det innebærer at vi skal være i spørrende og i dialog om hva som betyr noe for den enkelte familie. Vi kan for eksempel ikke bare henge opp et lands flagg og tenke at det skaper glede. For det kan også oppleves som utenforskap om vi bare går ut fra at dette er noe de ønsker. Selv om en egentlig tenker inkludering, sier hun.
Hun mener også at tanken om at alle skal behandles likt kan stå i veien for et inkluderende fellesskap.
– Vi er jo forskjellige og kan trenge forskjellige ting. Og den rausheten er det viktig å bygge forståelse for. Vi skal ikke nødvendigvis kunne og vite noe om alt, men vi skal også lære barna våre å være positivt nysgjerrige. Det er jo litt spennende for barna som kanskje har lyst til å lære seg litt engelsk eller arabisk, sier Berntsen.
Foreldre skal ha «alt på stell»
Hilde Birgitte Hjertager Lund er forsker og sosialantropolog og underviser i samfunnsfag ved Høgskulen på Vestlandet. Hun har også doktorgrad om pedagogisk ledelse og foreldreskap i kulturelt mangfoldige barnehager. Og studerte da hvordan fire barnehager på Vestlandet møter og forstår mangfold. Blant annet så hun på hvordan disse forholdt seg til flyktninger.
Lund sier at det var stor forskjell på barnehagene, men at alle hadde det samme overordnede synet på hva som er godt foreldreskap og god barndom.
– De norske barnehagene har normer for mye, og en sterk norm hos alle, var at foreldre skal ha alt på stell, sier Lund.
– Hva innebærer det?
– Det dreier seg mye om praktiske ting som riktige klær og skiftetøy, med spesiell vektlegging av ull. Barna skal også ha riktig kosthold og en viss type matpakker. Men det handler også om oppdragelse og grensesetting. Leggetider og fysisk aktivitet er viktig, og det er normer for hva barna gjør på fritiden. For eksempel at de ikke sitter inne og ser på TV, men går på tur.
Og fellestrekket her, er ifølge Lund at dette er vurdert ut fra et norsk majoritetsperspektiv, der barnehagen har definisjonsmakt på hva som er gode foreldre.
– Dette perspektivet kan bidra til ekskludering og utenforskap. Og det bidrar til å påvirke maktrelasjonene mellom mellom majoriteten og minoritetene, sier hun.
Lund tror også at etnisk norske foreldre kjenner bedre til de uskrevne reglene om hva som er akseptabelt å gjøre ute blant andre.
– For eksempel var det en jente som fikk kjærlighet på pinne da hun ble hentet i barnehagen. Det så de ansatte, og kommenterte dette som at det er uakseptabelt: «Det er ikke lov med godteri andre dager enn lørdag». Men jeg tror nok etnisk norske foreldre gjør lignende ting. De vet imidlertid at det er best å vente til de kommer hjem, eller er i bilen, sier hun.
Mål om å assimilere
Lund har funnet tre ulike typer av barnehager i sin studie som hun kategoriserte som tre ulike fellesskap.
– Det er forenklet. Men det handler om hvordan barnehagene ser på og forholder seg til mangfold, sier hun.
En av barnehagene kalte hun ulikhetsfellesskapet.
– Her er de ansatte opptatt av alle manglene og forskjellene hos foreldrene, og hvordan dette skaper utfordringer i arbeidet. Det er mye vekt på det praktiske, og det er lite rom for faglig uenighet og refleksjon, sier hun.
Lund sier også at barnehagens mål var å gjøre flyktningene i barnehagen mest mulig norske
– Selv om de hadde gode intensjoner, var målet i møtet med disse foreldrene egentlig assimilering, sier hun.
Lund påpeker at det er forståelig at hverdagen kan være lettere for de ansatte når barna for eksempel har like rutiner for søvn.
– Men det går an å reflektere og møtes på halvveien. Som å spørre hvorfor barna kan virke trøtte når de kommer om morgenen. Du skal jo ikke dra lenger enn til Spania, så ser du barn som er ute sent på kvelden, sier hun.
Likhetstanken dominerer i barnehage og skole
Lund kategoriserte to av barnehagene i det hun har kalt likhetsfellesskapet, noe hun sier er veldig fremtredende i de norske barnehagene.
– Da er det vektlegging på at alle barna skal være like, og her er det tydelig at alt skal gjøres sammen. Det skal være konsensus blant de ansatte, og det er ikke noen klar ledelse. Her underkommuniserer de forskjellene, mens i ulikhetsfellesskapet overkommuniserer de forskjellene.
– Er dette det mest vanlige fellesskapet i norske barnehager?
– Ja, jeg er redd for det. Likhetstanken er en verdi som er typisk for norsk utdanning, også i skolen. Men den norske enhetsskolen og mangfold, går egentlig ikke helt i hop. For det er jo noen forskjeller som kan være interessante å diskutere, og som kan være berikende og dermed bør løftes frem. Men det gjøres ikke i slike fellesskap, sier Lund.
Møter barna der de er
Den siste barnehagen har Lund kategorisert som mangfoldsfellesskapet.
– Her har man en videre tilnærming til mangfold. De tenker ikke bare kulturelt, men i forhold til funksjonshemming, kjønn og sosioøkonomiske forskjeller. Det er en mer vid og åpen forståelse, der de er opptatt av å møte barna og foreldrene der de er, sier Lund.
Hun sier at her er det mer faglig trygghet og tydelig ledelse som tar tak i ting og som vil ha diskusjoner.
– Der var de også mer åpne for å stille seg kritisk til egne oppfatninger og barnehagens praksiser. De var nysgjerrige på det som var annerledes og så på det som en berikelse. De var mer prøvende, reflekterte og prøvde å utfordre seg selv, sier Lund.
Og her kunne de ansatte for eksempel spørre seg selv om det er slik at alle foreldre forstår hva skiftetøy faktisk er.
– De var også opptatt av ulike måter å kommunisere på med flyktningene. De prøvde å hjelpe de til å forstå hvordan en barnehage er og hva den forventer, sier Lund.
– Hva kan Norge ta med seg videre fra forskningen?
– Materialet mitt har vist at det er mulig med en mer inkluderende barnehagepraksis, fordi det er en variasjon. Så jeg tenker jo at det er mulig å endre holdningene, men at det tar tid. Det er også viktig med gode ledere som kan bane vei, sier Lund.
Hun mener også den norske barnehagen kan gå inn i seg selv og problematisere eksisterende praksiser.
– Flere bør spørre seg om fokuset på det norske kan bidra til å ekskludere. Og om det på tross av de gode intensjonene om å hjelpe innvandrere og flyktninger til å bli norske, kan bidra til at de ikke føler inkludering i samfunnet.
Lund påpeker også at barnehage og skole er et bilde av hvordan det er ellers i samfunnet.
– Vi bør derfor spørre oss om det er nok rom for kulturell forskjellighet knyttet til omsorg, oppdragelse og foreldreskap i det norske samfunnet generelt, sier Lund.
