Foto: Claudio Castello
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Spørsmålet var et av manage temaer som man tok opp under arrangementet «Tamilske bølger» på Nasjonalbiblioteket, hvor man hadde filmvisning, dans og samtaler om tamilenes historie og liv i Norge.
Under samtalepanelet var det Klassekampen-journalist og forfatter Yohan Shanmugaratnam leder samtalen.
Sammen med Mira Thiruchelvam fra bandet 9 grader nord, matentreprenør Godfrey Manoharan fra prosjektet Middag med Godfrey, journalist og poet Rooban Sivarajah, arkivar og designer Baheerathy Kumarendiran og science fiction-forfatter Tharaniga Rajah tok man opp ulike spørsmål rundt tidligere og nåværende tamilsk identitet.
Rikt kulturliv
For Thiruchelvam er opplevelsen at man i det tamilske diasporamiljøet har et rikt kultur- og musikkliv.
– Vi har arrangementer hver uke her i Oslo med konserter. Vi har barn som praktiserer tamilsk dans og som spiller tradisjonelle instrumenter. Samtidig ser vi at den delen av “performative” kunst er forbeholdt miljøet, og mange nordmenn kjenner ikke til hvor høy kulturaktivitet som finnes i miljøet.
Hun sier hun har fått all sin opplæring og selvtillit gjennom å delta i det tamilske miljøet.
– Lærerne på tamilskolen har alltid oppfordret oss til å stå på scenen, og har selvtillit i vår kultur. For meg var dette starten på musikk-karrieren.
Skrev dystopisk roman med Gaza-inspirasjon
Tharaniga Rajah ga ut science fiction-romanen «Det er lenge til skumring» på Samlaget i 2018. Utgivelsen tar for seg et fiktivt krig og folkemord av samene i Nord-Norge, og hentet inspirasjon fra den langvarige konflikten mellom Israel og Palestina, samt tamilenes egen opplevelse av krigen på Sri Lanka.
– Jeg satt på idéen om boken i tre år, og lagde mye av handlingen basert på egne krigsopplevelser.
Opplevelser hun mener har bidratt til å forme den tamilske identiteten i Norge.
– Nordmenn har ikke på samme måte den samme forståelse for krig, siden det var så lenge siden de opplevde det selv.
Fra minoritetsstress til nye identiteter
I de siste årene har det skjedd en kulturell dreining også internt. Tamilene i Norge, som lenge hadde krig og minoritetstress som formativ erfaring, har måttet finne nye måter å tilpasse sin identitet og kultur på.
Thiruchelvam mener denne overgangen ikke har vært smertefritt, og viser til egne erfaringer. Hun skjønner at mange kan oppleve det hun mener som “stygt”.
– I den tamilske diasporaen har det vært viktig å videreføre kulturen. Og når man har kommet til et nivå hvor man vil uttrykke en egen forståelse av kulturen, så opplever jeg at vårt miljø ikke har vist like stor interesse. Altså mår man prøver å utforske tamil som et medium med andre kunstuttrykk.
Tharaniga Rajah sier hun ofte har møtt på folk i miljøet som spør om hvorfor hun ikke skriver mer om konflikten på Sri Lanka.
– Jeg har egentlig veldig lyst til å skrive om dette, men jeg er veldig hard på at jeg ikke skriver en bok hvis idéen bak ikke er god nok. Jeg har rett og slett ikke hatt gode nok idéer om dette temaet.
Være tamil på flere måter
For Godfrey Manoharan er det plass til ulike tamilske identiteter.
– Jeg ser at dette er særlig fremtredende i de yngre generasjonene. Selv velger jeg å se på kultur. musikk, og mitt eget felt, matkunsten, som noe hvor man dyrke en brobyggerrolle. Være en inspirasjon for de yngste, og for andre utenfor miljøet. Her i Oslo kunne vi hatt 20 ulike tamilske restauranter, noe som viser mangfoldet i vårt kjøkken.
Rooban Sivarajah ser på sin side en økende aksept fra foreldregenerasjonen overfor de yngre.
– Jeg ser at dette paradoksalt nok skjer samtidig som at folk søker kunnskap i sine røtter, i møte med storsamfunnet. Vi ser jo f. eks. at Mira bruker tamilsk språk når hun lager musikk, eller Godfrey når han laget mat. Jeg tenker vi er på riktig vei.
For Baheerathy Kumarendiran handler det om at miljøet videreutvikler seg, fra et diaspora preget av krig til å et miljø i et flerkulturelt Norge.
– Som gruppe går vi fra etablering til selvrealisering. I 1956 kom den første tamilen til Norge, og mye har skjedd siden. Vi er kommet til et punkt hvor vi har tilfredsstilt våre grunnleggende behov etter krig og flukt. Vi har oppdratt de yngre generasjonene i kjølvannet av en krig, og hatt forventninger og forpliktelser knyttet til en slik identitet. Tamilere har mistet land og folk. Vi har måttet bruke flere tiår for å gjenoppbygge oss selv. Jeg tenker at miljøet er klar for å tenke mer “utenfor boksen”.
