Foto: Bassa Dulo
En ung jente leker med vennene sine i sola. Hun hører en eksplosjon og moren roper på henne. Moren gir et brev, penger og ber henne løpe. Jenta løper. Vi følger hovedkarakteren gjennom forskjellige landskap. Byer, skoger og hav.
I utgivelsen samarbeider forfatter Veronica Salinas og illustratør Narges Mohammadi.
Salinas møtte for første møte gang barn som har opplevd krig og flukt i 2014.
– Jeg leste for en gruppe på litteraturhuset og ledet en språkkafé for dem en gang i måneden. I ti år har jeg møtt barn mellom 10 og 18 år som har kommet til Norge enten alene, eller med en av foreldrene sine. Jeg har møtt til sammen over 300 barn og unge.
En gang i måned har jeg lest sammen med forskjellige grupper.
Skriver om sterke opplevelser
I løpet av disse årene har barna beskrevet sterke opplevelser, sier hun.
– I møte med dem erfarte jeg at litteraturen mangler noen fortellinger. Jeg ville skrive om en reise, jeg ville være så universell som mulig, og lage en fortelling knyttet til både flukt og de kroppslige erfaringer som følger av dette.
Salinas ønsket å finne en kunstnerisk form som kunne ta opp barnas historier.
– Jeg startet et kunstnerisk utviklingsarbeid som er en type forskning der sluttarbeidet er et kunstnerisk verk. I kunstnerisk utviklingsarbeid er det kunstnerens egen erfaring og innsikt som er utgangspunktet for forskningen. Det er ikke det samme som vitenskapelig forskning på kunst, som i større grad dreier seg om et blikk utenfra.
– Nødvendig å snakke om krig med barn
– Stadig flere barn er på flukt. Hvordan tar dere et så utfordrende tema i boken?
– Krig er et utfordrende tema, ja. Men det er nødvending å snakke om krig med barna. Barn lurer på masse ting. Både de som har opplevd flukt og krig, men også barna som får se krig fra TV eller hører om den på skolen, eller får en venn i klasserommet som har opplevd krig.
Videre sier hun det har vært en flott, men også tøff prosess å jobbe med boken.
– Det foreligger en nærhet og et innen fra blikk til det som skal undersøkes som gjør prosessen spesiell. Avstanden med arbeidet er vanskelig. Det ble et intenst arbeid som ble med meg over alt.
Kunst med mening
Å forske med kunsten ble for henne en form for forskning orientert mot mening, fortolkning, og forståelse.
– Jeg stilte meg spørsmål som: Hva trengs for å si noe om barn og flukt på en poetisk, eller enkel måte med poetisk tilnærming? Kan man skape gjennom tekst og bilder en form for balanse i en tøff fortelling? Hva trengs for både å fortelle om det vakre i enkeltmenneskene og den brutale situasjonen de kan befinner seg i? Kan man lage en bok som egner seg for å skape samtaler med barn om krig og flukt?
Også psykososiale utfordringer for barn og unge
– Hvilke psykososiale utfordringer kan migrasjonsprosessen føre til hos barn?
– Jeg har vært så heldig at i løpet av disse årene har jeg truffet noen utrolige dyktige fagfolk som jobber med migrasjon og traumer. For eksempel vil jeg nevne Jennifer Drummond Johansen, førsteamanuensis på OsloMet. Vi har snakket om de psykososiale utfordringer som kan oppstå i ulike faser av migrasjonsprosessen, og hvordan vi kan gi støtte til barn, unge i prosessen med å skape et nytt liv i Norge. Hun har satt søkelys på hvordan krig og menneskerettighetsbrudd destabiliserer samfunn og påfører befolkningen store påkjenninger, spesielt barn.
– Hun lærte meg også begrepet «selvbiografisk brudd» for å beskrive de drastiske livsendringene flyktninger opplever, og påpeker betydningen av å skape et trygt og inkluderende miljø for barn i eksil, og at vi alle har muligheter til å bidra på dette punktet.
Kan bidra til mer forståelse
– Hvordan gjør utgivelsen dette utifra et humaniserende synsvinkel?
– Det finnes knapt et klasserom, en barnehage eller et lokalsamfunn som ikke har en familie som har måtte flykte fra sitt hjemland på grunn av krig og overgrep. Vi kan bidra fra på flere måter inn i prosessen til å skape et nytt liv, en ny historie hos mennesker som har migrert. Jeg tenker at kunst og estetikk kan bidra til å støtte barn på flukt og hjelpe dem med å tilpasse seg nye livssituasjoner.
Salinas mener bildeboken kan bli en ressurs til å oppnå et språk.
– For de som selv har opplevd flukt, kan boka være en katalysator til finne ord for å snakke om det. For de som ikke har opplevd flukt, kan boka bidra til økt forståelse og sympati med dem som har flyktet. Teksten er enkel og poetisk. Illustrasjonene har en balanse mellom det vakre i enkeltmenneskene og den brutale situasjonen de befinner seg i.
Så er det også viktig at det finnes en vei ut av traumer og sorg, og inni håp, mener hun
– Fluktsituasjonen er ikke bare preget av farer og desperasjon, men også det store håpet om at alt skal ordne seg, at fremtiden skal inkludere et rikt og verdig liv. Litteraturen kan ha en viktig plass i denne prosessen. Litteraturen kan være med på å arbeide med hvordan man tenker om seg selv, andre personer og traumehendelsen(e).
