Foto: Kristin Aafloy Opdan
- – Ville bli frivillig for å gi noe tilbake - 17.11.2024
- Shelmith, Jawad og Amalie nominert til Gulljerven - 15.11.2024
- – Aktiv dødshjelp er forbudt i følge islam - 14.11.2024
Skjebnen skulle føre sammen den store argentinske akkordeonisten Chango Spasiuk «Chamaméens Piazolla» og den norske gitaristen Per Einar Watle.
De to musikerne traff hverandre i Argentina i 2017, og resultatet ble chamamé-albumet «Hielo Azul Tierra Roja», som på norsk blir; Blå is, rød jord.
I Dagsavisen lyder beskrivelsen av albumet slik, i en anmeldelse:
– Varm strengelek med Chango Spasiuk og Per Einar Watle. Rødt og blått blandes til perfeksjon på tvers av kontinentene.
Innvandring førte til fusjon
Horacio “Chango” Spasiuk er en av Argentinas fremste musikere i sjangeren. Folkemusikksjangeren kommer fra det nordøstlige Argentina og ble i 2020 skrevet inn på UNESCOs liste over kulturarv.
Spasiuks familie har selv også en innvandringshistorie. Hans besteforeldre reiste hele veien fra det som nå er Ukraina, og musikken hans er sterkt påvirket av øst-europeiske stiler som polka.
Kunst som får frem barndomsminner
Nå skal Spasiuk og Watle holde ny konsert, på Cosmopolite senere i høst. I fjor høst laget duoen en ny plate spilt inn i Vigeland-mausoleet.
Norsk-argentiner og forfatter Veronica Salinas har selv vært på flere konserter med Spasiuk, og laget et dikt inspirert av musikken hans.
– Chamamé er barndomsmusikken min, som bestemor spilte. Hun pleide å ha liten radio opp på kjøleskapet mens hun sto ved ilden og lagde mat. Kyllingene løp rundt oss, hestene og kyr spiste rett ved oss, utenfor huset hennes i det store grønne landskapet. Og Chamamé-musikken tok kjøkkenet og oss opp i lufta.
Hun ser frem til den kommende konserten.
– At det finnes chamamé nå her i Norge, chamamé lagde av Chango og Per Einar er som å få kjøkkenet til bestemor her i Oslo. Det er som å få henne her. Som å få min barndom ved meg. Jeg er hjemme nå fordi det finnes chamamé på norsk. Folk som bor langt hjemmefra vil forstå denne følelsen.
– Kaldt, men også varmt
For Salinas var det å høre chamamé i høstkulden i Oslo en sterk opplevelse allerede fra første note.
– Jeg husker det var november. Det var kald, men også utrolig varmt der inne. Jeg kunne nesten se chamamé gå inn med langsomme skritt, nesten høytidelig. Med små, men urolige skritt, som gjallet i det hvelvede taket i tjue lange sekunder.
For henne var det en stort å høre på Spasiuk og Watle mens hun så på freskomaleriet til Vigeland som viste menneskelivet.
– For Vigeland tok det tjue år å fullføre, hvor lang tid tok det for chamamé å komme til Norge? For meg var det en stor gave å høre på innspillingen. Chamamé, slik jeg aldri hadde hørt tidligere.
Salinas laget også et dikt inspirert av plateinnspillingen i fjor høst. Her legger Utrop et utdrag:
Hvordan høres en chamamé ut som reiser til den andre siden av verden?
Hva skjer med chamamé når den forlater den røde jorden og møter den blå isen? Hvordan høres en chamamé, død av kulde, ut?
Hvordan høres det ut når den blir den best bevarte hemmeligheten i Oslo? Hvordan smaker chamamé uten sol men stående i en mørk kuppel?
Jeg ser Chamamé gå inn med langsomme skritt, nesten høytidelig.
Med små, men urolige skritt
som gjaller i det hvelvede taket i tjue lange sekunder.
Tjue lysende ildfluer.
Tjue.
Line up:
Chango Spasiuk – akkordeon
Per Einar Watle – gitarer
Steinar Raknes – kontrabass/sang
Marcos Villalba – perkusjon/gitar
Kenneth Ekornes – perkusjon
Anne Gravir Klykken – sang
(Fotnote: Salinas har en familiær relasjon til Watle, men uttaler seg som kunstner og privatperson)
