Foto: Magikon forlag
- Norske mobilselskap outet asylsøkere - 23.12.2024
- – Jeg tenker på hvordan vi tar imot «de nye» i Norge - 23.12.2024
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
Julefortellingen skildret i Desember er hentet fra Mahmonas egen oppvekst på slutten av 80-
tallet.
Historien er sett gjennom to søstres drømmende blikk i vinterens mørke.
Khan søsken gledet seg over det julefeiringen innebar av ting rundt dem på skolen, i miljøet og gjennom deres foreldres arbeidsplasser, men de tok den ikke inn noe særlig mer enn det.
I 1988 bestemte de yngste i søskenflokken seg (da seks, sju og ni år), at denne vinteren må de feire jul med juletre. De tok saken i egne hender, og det er denne selvopplevde hendelsen boken Desember springer rundt.
Familien bodde på Romsås og stod i en brytningstid der de eldste av dem var i
tenårene og spørsmålet om familien skulle bli i Norge eller dra tilbake, ble stadig mer presserende for foreldrene.
– Utgivelsen er basert på egne barndomsminner. Grunnen til at jeg ville fortelle denne historien, er fordi den er et sterkt symbolsk eksempel på at barn er barn. Man vokser opp i et land hvor jul feires, hvor julen er overalt, og hvor man ikke kan unngå julen. Julen er på skolen, på jobben, ja overalt. Små barn tiltrekkes av julelys og gaver, sier hun til Utrop.
– For barn er alle like
Viktigheten med historien er ifølge henne, at barn ikke ser etniske eller religiøse forskjeller.
– Karaktene i boken, som er de to jentene, skjønner ikke hvorfor de ikke kan feire både eid og jul. Hvorfor kan vi ikke bare ha litt jul? Så er jo foreldrene litt redde for hva dette kan innebære: at dette kan koste penger, og at man ikke har jul som tradisjon. Hvis man feirer, mister man sine egne verdier?
For Khan er Desember også et innspill i en stadig mer polarisert verden:
– Kanskje har vi (voksne) samme behov for å forstå verden slik barn gjør? Vi er jo de som påtvinger barn holdninger, vi speiler og viser forskjellene. Noen voksne kan til og med si at “vi er bedre enn de andre”.
Gått fra magi til nostalgi
– Hva slags forhold har du i dag til jul? Hvor forskjellig er julen i dag fra barndomsjulen?
– Jeg innser at barndomsmagien er borte. Nissen finnes jo ikke, sier hun med et smil.
– Noe av det en tar med seg videre er nostalgien rundt følelsen man hadde som barn i forhold til julen, spesielt følelsen av det eventyrlige.
Videre vektlegger hun at boken egentlig ikke er en “julebok”.
– Egentlig handler utgivelsen om høytider og følelsen av fellesskap og tilhørighet. Boken kan f. eks. også handle om 17. mai. Siden barn er fargeblinde så opplever de verden med større og mer “fantastiske” øyne. Barn vil gjerne høre til, tross forskjeller og ulikheter.
Feiring av hverandre som motvekt til polarisering
Noe annet man kan lære av Desember er å kunne feire hverandres høytider, sier hun.
– Jeg ser dette som veldig verdifullt, at det gir en kulturell rikdom.
– Vi ser jo at jul har blitt politisert, både blant norske islamister, som sier muslimer ikke kan feire jul, og folk på ytre høyre, som vil ta tilbake “julens kristne betydning”. Hvordan ser du på saken?
– Jeg ser det som en enda større grunn til å få frem blikket til de to hovedpersonene i boken. Vi lever nå i en verden, hvor mellomsjiktet som prøver å gi nyanser, som sier at det finnes en verden hvor man kan leve sammen, blir skvist ut. Vi problematiserer ting utrolig mye, skaper mer segregering, og en følelse av at majoritet og minoritet ikke tilhører den samme verden. Vi skaper en følelse av så sterke ulikheter, så sterk annerledeshet, at det nesten føles uoverkommelig. Verden, tenker jeg, er egentlig ikke så komplisert.
Norsk-pakistansk jul
– Var julen din og andre norsk-pakistanske familier feiret en ubevisst form for flerkulturell jul?
– Ja, på en måte var den ubevisst. Innvandrerne som kom til Norge ble jo påvirket av samfunnet rundt seg, og så man tatt noen av tradisjonene, som man gjorde til sine egne.
Khan sammenlikner julen med en høytid som Halloween, som er fra USA, og er blitt “gjort norsk”.
– Jeg er ikke så veldig tilhenger, men jeg registrerer at dette har tatt ganske av i Norge. Hvis vi igjen går ned til “barneblikket” som jeg gjør i min bok, så synes jo barn at Halloween er fantastisk. Igjen er det noe med det overnaturlige, magiske og mystiske. Noe med fantasien som forlokker.
Handler om mer enn flerkultur
Her handler det ikke kun om flerkultur, men om noe mer, sier forfatteren.
– At vi voksne tar oss selv altfor høytidelige, og ser for mye på forskjeller mellom folk.
– Hvordan tror du leserne vil reagere på utgivelsen?
– For meg er det viktig at leserne tolker historien slik den er. Historien er ikke oppfunnet, selv om navnene er endret, men basert på virkelige hendelser. At barn vil feire jul eller halloween er også noe mange familier vil kjenne seg igjen i.
Viser kulturreisen i et nytt samfunn
Khan sier hun heller ikke skrev ikke boken for å promotere julen.
– Jeg ville vise kulturreisen de fleste innvandrerfamilier går gjennom. For mange foreldre er kulturreisen, eller adapteringen av en ny identitet i et nytt land en tøff prosess. Særlig er man redde for at barna skal miste språket, og verdiene og tradisjonene fra opprinnelseslandet. Alle som har foreldre med innvandrerbakgrunn har opplevd dette, og det er også forståelig. Folk har retten til å bevare opprinnelige verdier, og opprinnelig identitet, og videreføre noe av dette til neste generasjon.
Frykten for at dette skal gå tapt er ubegrunnet, mener hun.
– Vi ser jo i dagens Norge at det går an å balansere ulike identiteter. Og gjennom boken håper jeg å skape mer håp og toleranse.
Ulike høytider på egne premisser
– Ser du for deg et samfunn hvor det er en selvfølge å feire både eid og jul?
– Hvorfor ikke? Selv for majoritetsnordmenn er ikke jul noe enhetlig, men også noe med veldig mange varianter. Ikke alle nordmenn liker jul, og det kan være av ulike grunner. Vi som er barn med minoritetsbakgrunn har hatt et sterkere behov for å klenge oss til høytidene som skaper fellesskap, til kulturelle høytider som 17. mai, til skolekarnevaler, til idretten. Finne arenaene hvor vi kunne føle oss som resten.
