- Grunnen til at de farger skjegget rødt - 29.10.2014
- Musikk mot ensomhet - 16.09.2013
- Karriere på skinner - 17.03.2013
Utrop fikk intervjue jentene på en håndballtrening. De er alle 14 år gamle. Sezen Yapici begynte å spille håndball da hun var seks år gammel. Hun begynte å spille håndball fordi hun hadde en eldre søster som spilte.
Da Sezen var liten fikk hun være med på kamp når søsteren spilte. Hun fikk også trene litt sammen med laget til søsteren. Foreldrene til Sezen er kurdere fra Tyrkia. Sezan har lyst til å spille håndball i mange år. Hun tror det skal gå greit å spille håndball samtidig som hun går på skole.
– Jeg tror jeg skal klare både skole og håndball samtidig. Dersom man vil, og liker det man holder på med, klarer man å kombinere flere ting, sier Sezen Yapici.
Vinner kamper
Delal Topal begynte å spille håndball for fem år siden. Det var venninner som fikk henne til å begynne med håndball. Hun tror at hun kommer til å slutte om ett år, fordi håndballen tar for mye tid. Amira Debech flyttet til Norge da hun var ni år. Hun er fra Tunisia. Amira synes det er sosialt å spille håndball og tror hun vil fortsette med det. Laget de spiller på heter Bjørndal. De har vunnet mange kamper i år. Selv om jentene ikke synes det har vært vanskelig å bli venner med de etnisk norske jentene på laget, er de glade for at de er flere jenter med innvandrerbakgrunn. – Når man er mange på laget og skolen føler man seg ikke så alene, sier Merita Hadri.
Mange innvandrere
Når de spiller kamper ser de at de er mange flerkulturelle på laget. Seks av 16 jenter på laget har innvandrerbakgrunn. Den dagen Utrop er på håndballtrening er fem av de seks innvandrerjentene til stede. Det er ikke vanlig at lag de møter til kamp har så mange jenter med minoritetsbakgrunn på laget. – Når vi spiller mot andre håndballag ser vi at vi er mange flerkulturelle på laget vårt, sier jentene. Delal Topal tror det kan være vanskeligere å begynne med håndball dersom det er en liten idrett i landet hvor foreldrene kommer fra. Sezen Yapici tror en del jenter ikke får støtte hjemmefra til å spille håndball. – I mange land er det ikke populært at jenter driver med sport, sier hun.
Egen foreldregruppe
Assistenttrener for håndballaget, Ellen Olstad, ble overrasket da jentene spilte mot et lag fra Vålerenga, og det viste seg at nesten ingen av spillerne på Vålerenga hadde innvandrerbakgrunn. Det er annerledes på Bjørndal. Blant de minste håndballspillerne er det mange flerkulturelle. Ellen Olstad forteller at klubben har en egen foreldregruppe som jobber med å få med foreldre med innvandrerbakgrunn som trenere og publikum. – Vi har kjørt og hentet en del jenter med innvandrerbakgrunn til treninger og kamper for å beholde dem på laget, sier Ellen Olstad.
Pakistanske jenter
Tidligere hadde Bjørndal også pakistanske jenter på laget. Det har de ikke lenger. Ellen Olstad tror de pakistanske jentene sluttet på grunn av kulturforskjeller. – Det var vanskelig for dem å reise på tur. Jeg føler at de pakistanske jentene var veldig regulert av familien. Familien kom alltid først. Dermed ble det vanskelig å bli med på noe, sier hun. Underveis i håndballtreningen kommer Sezan Yapici bort til Ellen Olstad for å få teip rundt det ene benet sitt. Ellen Olstad forklarer til Utrop at Sezan Yapici har en strekkskade i benet etter å ha drevet med høydehopp.
Bra samarbeid
Moren til Sezen heter Fatma Yapici. Hun er i idrettshallen under håndballtreningen fordi hun har ansvaret for å åpne og låse hallen og sjekke garderobene. – Jeg har hallvakt i dag. Det er en oppgave foreldrene har på treninger og kamper, forteller Fatma Yapici. Hun har stilt opp som frivillig for idrettsklubber i ti år. – Det er et godt samarbeid mellom foreldre, trenere og spillere her på Bjørndal, sier hun.
Kjørte andres barn
Fatma Yapici opplever at en del flerkulturelle foreldre ikke er flinke til å stille opp og støtte barna sine i idrettsaktiviteter, selv om hun synes de har blitt flinkere. – Jeg kjørte i flere år jenter på håndballaget som har innvandrerforeldre til trening og kamper. Når jeg ikke kunne hente dem mer sluttet de, forteller hun. – Hva tror du er grunnen til det? – I hjemlandet er det kanskje ikke så viktig at barna driver med fysisk aktivitet. Dersom hjemlandet er et varmt land er barna ute i aktivitet uansett. I Norge må man imidlertid drive med fysisk aktivitet for å holde kroppen i form, svarer Fatma Yapici.
Personlig kontakt
Mohamed Adan har vært med i styret i Bjørndal idrettsforening i flere år. Han sier det er lettere å få innvandrerforeldre til å møte opp når de kjenner treneren på laget. – Det er bedre å ringe og ha personlig kontakt med innvandrerforeldre, enn å sende brev og mail til dem, sier Mohamed Adan. For ett år siden banket folk fra idrettsforeningen på døren til alle foreldre med utenlandsk bakgrunn på Bjørdnal som hadde barn som var født i 1996. – Vi banket på dørene for å fortelle foreldrene at vi skulle ha et møte om foreldreengasjement. Det kom mange på møtet. Jevnlig kontakt er veldig viktig, sier Mohamed Adan, som selv har en sønn som spiller fotball.
Stor forskjell
Mohamed Adan forteller at det er store forskjeller mellom Somalia og Norge når det gjelder idrett. – I Somalia er det lærerne eller skolen som arrangerer idrettsaktiviteter. I Norge er det foreldre som må gjøre den jobben, og de må de få vite, sier Mohamad Adan.
