Foto: Omar Fadlalla Alaissami
- Det gule bladet - 24.06.2019
- Kofferten og minnene - 24.06.2019
- Hva vi drømte - 28.05.2019
Mitt liv var fullt av interessante aktiviteter der. Jeg hadde ikke tid til å tenke, ikke engang være turist. Mitt land var fint nok og mitt land var mer utviklet enn Europa, som jeg ser det, mitt land var vakkert og nydelig som et paradis. Mitt land omfavnet oss som en hengiven mor. Levestandarden vår var gjennomsnittlig. Vi levde ikke på et høyt nivå av luksus, men vi levde med høy tilfredsstillelse.
Jeg ventet ikke at vi skulle flytte, selv om det skulle bli krig.
Egentlig ventet vi aldri at krigen skulle komme. Etter at krigen kom, var jeg fortsatt der, jeg klamret meg til mitt hjemland med all min styrke, men til slutt mistet jeg min styrke og mitt håp.
Mens samtidig mistet jeg ikke kjærligheten min til Syria. «Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er», sa kong Harald.
Det var lange og vanskelige år. Vi mistet våre hus, våre drømmer, våre minner og våre håp. Vi mistet kjærligheten og sikkerheten.
Det var da vi begynte på reisen for å lete etter et liv. Europa var den eneste porten til overlevelse, men veien dit kalles dødens vei og reisen er dødens reise. Det var skjebnen vår å forlate vårt hjemland og flykte.
På dødens tur kjørte vi en båt som var faktisk var en kiste. Bølgene kastet kisten til høyre og til venstre, øst og vest. Bølgene prøvde å svelge båtene.
Slik var skjebnen.
Vanligvis gir havet perler som kan gjøre folk lykkelige. Men på dødens reise slukte bølgene alt, kvinner, menn og barn. Nå ga havet oss bare død. Vi spurte Havet: Hvor er lykken? Vi trengte deg for å overleve, men du slukte oss.
Var havet sultent siden det spiste barna og drømmene våre?
Forfatteren er fra Syria
