Vanskelig å få diabetes i et nytt land

Betül Cokluk skrev Master i anvendt folkehelsevitenskap ved Høyskolen i Kristiania i 2022. Oppgaven ble basert på intervju av 13 personer med innvandrerbakgrunn, alle fra Tyrkia, som hadde fått diabetes i Norge. Hun forteller at mange av hennes informanter syntes det var vanskelig å få diagnosen diabetes i Norge.

– Innvandrere som får diagnosen diabetes har kanskje bodd i Norge lenger enn i hjemlandet. De har skattet til Norge og jobbet her, men allikevel ikke funnet seg til rette, sier Cokluk.

Hadde opprinnelig god helse

Betül Cokluk viser til tidligere forskning om at innvandrere som kommer til Norge som oftest har god helse. Etter en tid i Norge snur det. Mange blir inaktive og tar ikke del i storsamfunnet. Økonomi og isolasjon kan føre til dårlige helsevalg. Spesielt når de ikke forstår det norske helsevesenet. Mange velger i stedet å oppsøke helsevesenet i hjemlandet.

Hvorfor oppsøker innvandrere helsepersonell i hjemlandet når de bor i Norge?

– Det kan være at de blir mer forstått uten å bruke like mange ord. Legene der kjenner matkulturen og levemåten, og vet hva som kan erstattes. Helsepersonell i Norge ser ikke verdien av deres kulturelle levevaner, og da blir det lettere å gjøre seg forstått i et land hvor man snakker samme språk – også når det kommer til kultur. I Tyrkia er dessuten diabetes en vanlig sykdom, og det er stor kunnskap og informasjon om sykdommen som kan gis på eget språk. Det var noen av mine informanter som følte at de fikk bedre helsehjelp i hjemlandet. Andre var veldig tydelig på at de har mest tillit til norsk helsevesen.

Mange med innvandrerbakgrunn vet ikke om rettighetene sine

Manglende tillit til norsk helsevesen

Hva kan vi gjøre for at flere får tillit til det norske helsevesenet?

– Mange med innvandrerbakgrunn vet ikke om rettighetene sine. Møtet med norsk helsevesen er vanskelig, da de ikke forstår helsesystemet. De opplever å bli stående mye alene med diagnosen, både når det kommer til medisiner og egenbehandling. Informasjon som gis, bør være tilgjengelig og tilpasset. Å samarbeide med frivillige organisasjoner kan være en vei å gå, også å bruke andre veier for å nå ut til folk, for eksempel gi informasjon gjennom moskéer og andre steder innvandrere møtes. Vi må sørge for likeverdige helsetjenester, også til personer som ikke stiller krav.

Kan du utdype?

– Flere har opplevd å få brosjyrer om diabetes som de ikke forstår. Kanskje kunne det vært et system hvor ny-diagnostiserte fra samme språkbakgrunn samles opp for livsmestringskurs med likepersoner som snakker deres språk og kjenner til deres kulturelle bakgrunn. Eksempelvis forteller en av informantene at vedkommende lærte å sette insulin på apoteket, foran andre kunder. Det burde de lært på en annen arena.

Å ha pasienter som har god innsikt i egenbehandling, vil kunne spare mye inn på helsebudsjettet

Møter ikke til legetimer

Fastleger på sin side forteller om innvandrere med diabetes som ikke stiller til oppsatte timer, og om pasienter som avslutter behandling de har startet på i Norge for å ta utdaterte medisiner skrevet ut av leger i hjemlandet. Det kan jo ikke være lett for legene heller?

– Nei, jeg kritiserer ikke fastlegene i Norge. De gjør en kjempejobb, og mange er overarbeidet.

Har du et råd til leger som behandler innvandrere med diabetes?

– Å stille kontrollspørsmål for å sikre seg at pasientene har forstått informasjonen de gir. Det er også viktig at fastlegene har de rette ressursene rundt seg, som sykepleiere og helsesekretærer. De kan også formidle og kvalitetssikre informasjonen.

Det krever jo midler?

– På kort sikt vil det kreve midler. På lang sikt vil det være lønnsomt. Å ha pasienter som har god innsikt i egenbehandling, vil kunne spare mye inn på helsebudsjettet om la oss si 5-10 år. Vi må også huske på at innvandrere ikke bare oftere får diabetes enn nordmenn, men at de også får sykdommen tidligere og må leve med den lenger.

Innvandrere må våge å kreve

Hva kan innvandrere selv gjøre?

– Mange innvandrere våger ikke å stille krav. De må kreve det de har rett på, og ikke være passive. De må følge opp sin egen sykdom selv om systemet rundt ikke er godt nok. Mange har for høy terskel for å be om hjelp. Migrasjonsprosessen i seg selv er vanskelig. Å flytte til et nytt land, enten via migrasjon eller flukt, kan være en stor påkjenning. Mange hadde et godt liv i hjemlandet med en god jobb og et stort nettverk, og var betegnet som ressurssterke. Her i Norge er de kanskje henvist til lavbetalte jobber og fattigdom. De står i spagat mellom to land, og opplever mye stress som også går utover psykisk helse.

Har du konkrete råd og tips til egenpleie?

– Ta vare på deg selv. Prøv å bevare den gode helsen du har. Prøv å sette deg inn i hvordan det norske helsevesenet fungerer. Vær aktiv og engasjer deg i frivillige organisasjoner. Det å bidra med dine ressurser er sunt for din psykiske helse. Alle har vi noe å bidra med, og din kompetanse og erfaring er verdifull. Frivillig arbeid gir ikke bare sosialt nettverk, men kan også bygge CVen din.