Kunstner ut mot internasjonal adopsjon

Av
Majoran Vivekananthan
-
Adopsjonskritikere mener fjernadopsjon er en gal prioritering – å adoptere barn istedenfor å bekjempe fattigdom i landet man adopterer fra.
En kunstner mener at Norge i for stor grad har vært redd for å såre adoptivforeldres følelser ved å peke på problemene ved transnasjonal adopsjon.
Majoran Vivekananthan
Latest posts by Majoran Vivekananthan (see all)

På høstutstillingen i Oslo er Uma Feed Tjelta aktuell med filmen «The only story», hvor 37-åringen har dokumentert sin reise tilbake til Sør-Korea, hvor hun selv er adoptert fra, skriver Vårt Land.

Tjelta sier hun savner en debatt om de negative sidene rundt transnasjonal adopsjon.

– Man må kunne si: Vi vet at det ble gjort i god vilje, men i dagens samfunn vet vi mer og har lært, mener Tjelta.

Hun peker på det som gjerne blir omtalt som «det hvite frelserkomplekset» – et slags kolonialt syn på den hvite manns plikt til å hjelpe, uten å ta innover seg tapet av kulturell identitet og tilhørighet det adopterte barnet kan oppleve.

Adopsjonskritikere mener fjernadopsjon er en gal prioritering – å adoptere barn istedenfor å bekjempe fattigdom i landet man adopterer fra. Adopsjonsforsker Lene Myong ved Universitetet i Stavanger er selv adoptert fra Korea og sier denne debatten blir stadig sterkere i Skandinavia.

Myong trekker fram at det eksisterer et bilde av at adopterte hadde dødd eller fått dårlige liv dersom de ikke hadde blitt reddet av den norske stat.

– Land som Norge, Sverige og Danmark har prioritert hvite statsborgeres adgang til foreldreskap framfor å støtte sårbare barn og familier på andre måter, sier forskeren.

I fjor ble det adoptert 87 barn fra utlandet, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Det er det laveste antallet siden 1970. Til sammenligning ble 795 barn adoptert til Norge fra utlandet i 1998. De fleste av de adopterte barna fra utlandet i fjor, kom fra Colombia og Sør-Korea.

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER