Foto: Bilge Öner
- Et lite stykke nye Norge - 29.07.2018
- Film som redskap mot undertrykking og ekstremisme - 05.12.2016
- – Det verste var familiens skamfølelse - 17.11.2016
Hawra Kadhim (37) er født og oppvokst i Irak, og i desember 2001 ble hun sendt til Syria for å gifte seg med en mann som var dobbelt så gammel som henne. Giftermålet betegner Kadhim selv som et tvangsekteskap.
Mannen har opphold i Finland. Dit reiser hun i mai 2002, og da er hun allerede gravid med sitt første barn. I september 2002 føder hun en gutt. Lykken blir kortvarig, da det viser seg at den lille gutten, Ali, har en medfødt hjertefeil. Det blir bestemt at barnet skal opereres. Bare to uker gammel, før hjerteoperasjonen, får Ali et hjerneinfarkt med blødning på venstre side, noe som fører til at han blir multihandikappet.
Hawra Kadhim får en tøff hverdag som følge av sønnens helsetilstand. Hun er i et fremmed land. Uten språket er hun hjelpeløs. Situasjonen blir verre da hun kort tid etter første barn blir gravid med nummer to.
– Det er veldig vanskelig å finne ut av systemet selv for ressurssterke mennesker, så for oss som er minoritetsspråklige og har barn med spesielle behov er det en prøvelse å komme seg gjennom jungelen med papirer og paragrafer
– Jeg ønsket å ta abort, men min daværende ektemann nektet meg det, sier hun.
Barn nummer to kom til verden allerede året etter at hun kom til Finland.
Ali, som i dag har diagnosene spastisk hemiplegisk cerebral parese, epilepsi, moderat psykisk utviklingshemming og barneautisme, bruker daglig skinner og innleggssåler og har gjennomgått mange operasjoner.
Til Norge
I desember 2005 velger daværende ektemann å flytte til Norge for å komme nærmere slektningene sine her. Kadhim ser ikke noe annet valg enn å reise sammen med ham.
På grunn av at hun ikke hadde rukket å få permanent opphold i Finland, opplever hun problemer i Norge. Hun må kjempe i tre år for å få opphold. Det lyktes hun omsider med i 2008.
– Jeg har hatt mange byrder å bære, og min tilværelse bærer preg av å hele tiden måtte kjempe for å holde hodet over vannet, men jeg setter min litt til Gud og henter styrken fra min tro, sier 37-åringen, som utstråler en iherdig ståpå-vilje.
Livet i Norge blir ikke noe enklere enn i Finland, kanskje heller vanskeligere. Ekteskapet beskriver hun som voldelig og konfliktfylt, og livssituasjonen som håpløs.
– Jeg hadde ikke mulighet til å lære meg norsk, sier hun før hun tar en liten pause.
Skilsmissen
Hun forteller om volden, presset fra tidligere ektefelle, utfordringene i hverdagen – og gjennombruddet.
– Etter å ha vært igjennom så mye kom jeg til et punkt der jeg ikke orket lenger å leve livet mitt slik jeg gjorde. Jeg bestemte meg for å søke om skilsmisse.
Hun blir skilt i 2011. Midt oppi det hele bestemmer hun seg for å søke lån fra lånekassen for å få seg en utdannelse, sier hun.
– Jeg måtte dekke norskopplæringen selv, derfor trengte jeg midler fra lånekassen, forteller hun.
Etter norskopplæringen bestemmer hun seg for å bli apotektekniker, og i 2013 fullfører hun utdannelsen og får autorisasjon.
Sliten
Frustrasjon over systemet er noe som mange i hennes situasjon kjenner seg igjen i, det tærer på kreftene, forteller hun.
– Man blir opprørt over håpløsheten, samtidig som man blir utslitt av å måtte kjempe med byråkratiet for noe man har krav på, sier hun og legger til at selv om hun har fått mange avslag underveis i prosessen har hun aldri gitt opp.
– Det er veldig vanskelig å finne ut av systemet selv for ressurssterke mennesker, så for oss som er minoritetsspråklige og har barn med spesielle behov er det en prøvelse å komme seg gjennom jungelen med papirer og paragrafer, sier tobarnsmoren og prøver å smile.
– Jeg er alenemor til to gutter, der den eldste er multihandikappet.
Den yngste sønnen har måttet leve med en mor som hele tiden er opptatt med omsorgen for den eldste. Ali, som er multihandikappet, får ofte raseriutbrudd, og de går ut over broren. Dette foregår over lang tid uten at familien får hjelp.
Hun påpeker at hun har opplevd mer enn mange vil oppleve i løpet av et helt liv. Det er det ikke vanskelig å gi henne rett i.
– Til tider følte jeg at hele livet mitt bestod av avslag, men så tenkte jeg at jeg var nødt til å kjempe, for mine barn, sier hun og blir tankefull.
– Søk hjelp!
– Det er vanskelig å holde det gående når man må bruke mye av energien sin til å få den hjelpen man har krav på.
I tillegg hvis man ikke har norsk som morsmål kan man slite av seg både liv og helse, sier Kadhim.
Hennes oppfordring til andre foreldre, og da spesielt mødre i hennes situasjon om å heve stemmen og ikke være redd for å hevde sin rett.
Men heldigvis har situasjonen bedret seg i det siste. I år har Ali endelig fått plass på barnebolig, som er et tilrettelagt botiltak for unge med utviklingshemming.
Avlastningsbolig: Tilbud om avlastning til familier med hjemmeboende barn. Barnas faste bopel er hos foreldrene. Barneboligen ivaretar i kortere eller lengre perioder foreldrenes daglige omsorgsoppgave ved at barna ”flytter” inn i avlastningsboligen.
