Verst går det dem som vender ryggen både til sin opprinnelige bakgrunn – og til kulturen i det nye landet. Det kommer frem i den største internasjonale undersøkelsen som noen gang er foretatt blant innvandrerungdom. Nærmere 8000 ungdommer i alderen 13 til 18 år er intervjuet. I Norge deltar i alt 500 ungdommer med vietnamesisk, pakistansk, tyrkisk og chilensk bakgrunn, og kommer fra Oslo, Drammen, Stavanger, Bergen og Trondheim, skriver BT.
Når det gjelder holdninger, atferd og identitetsfølelse avtegner det seg et mønster, til dels på tvers av landegrenser og etniske grupper.
– Vi er kommet frem til fire forskjellige tilpasningsstrategier eller profiler, forklarer professor David Lackland Sam ved Universitetet i Bergen, den norske medarbeideren i forskergruppen.
Integreringstypen
Den største gruppen – som jevnt over klarer seg bra – hører til integreringstypen. Dette er ungdom som respekterer sine foreldre, men som også gjør bruk av vertslandets kultur. De velger seg det beste fra begge verdener, og scorer høyt på selvtillit, tilpasning og livskvalitet.
Etniske typen
Dette er ungdom som først og fremst orienterer seg mot sin opprinnelige kultur. De snakker sitt eget språk, har venner fra egen etniske gruppe og behersker ofte vertssamfunnets språk dårlig.
Diffuse typen
Verst ute å kjøre er den diffuse typen – som verken kjenner seg hjemme i foreldrenes kultur – eller i den norske. Denne gruppen – som scorer lavt både på livskvalitet og skoletilpasning – utgjør i Norge 27,1 prosent.
Nasjonale typen
I denne typen passer bare 14,6 prosent av ungdommene i den norske delen av undersøkelsen. Det er de som går helt opp i den nye nasjonale identiteten, på bekostning av den opprinnelige kulturen. De bryr seg lite om familien, snakker så å si bare vertslandets språk og er utelukkende sammen med kamerater fra det nye landet. Men de scorer ikke høyt på livskvalitet, og greier seg heller ikke spesielt bra.
