- Ikke-vestlige innvandrere mer inaktive - 28.08.2006
- De stirret, lo og pekte på - 05.05.2006
Jeg forteller på redaksjonsmøte at jeg har lyst til å låne en burka og sjekke folks reaksjoner. Jeg forklarer at jeg vil gjøre det fordi jeg selv vil føle hvordan det oppleves å skille seg ut. At jeg er nysgjerrig på om jeg blir behandlet annerledes. De synes det er en god idè.
– Hvilken farge vil du ha? Har du stort hode?
Jeg er på telefon med daglig leder i Afghanistan Komiteen. Allerede nå har jeg lært noe nytt; burkaer kommer i mange farger og fasonger, og det er mulig at mitt vestlige hode er for stort. Jeg har fått låne en burka, og avtaler å hente den neste dag.
På kontoret i Osterhausgate. Rune, daglig leder, pakker ut burkaen jeg har fått låne. Den er lyseblå, og altfor kort for min lange kropp. Jeg innser at jeg burde hatt på meg et langt skjørt i stedet for trange jeans, men det er for sent for det nå. Fotografen knipser ivrig i det jeg prøver å manøvrere plagget slik at jeg får hodet på riktig sted. Så står jeg der, fanget inne i dette blå og store plagget. Jeg ser så vidt gjennom tøygitteret (hodet mitt passer heldigvis akkurat). Jeg smiler for å løse opp stemningen, men innser at det ikke har noen effekt fordi verken Rune eller fotografen ser annet enn konturene av hodet mitt. Jeg føler meg innestengt, og drar av meg burkaen. Shit, skal jeg gå med denne i dag? Jeg tenker at jeg må venne meg litt til følelsen av å gå i et laken.
På vei til sentrum spør fotografen hvilke forventninger jeg har. Jeg forteller at jeg tror at ingen vil legge merke til meg, at jeg vil forsvinne i mengden. Oslo er en flerkulturell by, sier jeg. Folk her har sett kvinner i burka før, de kommer ikke til å reagere nevneverdig. Jeg forteller at jeg syntes det var utrolig ubehagelig å ha plagget på seg, og at jeg synes det er helt drøyt at noen faktisk går kledd slik. Vi finner et passende sted, og jeg tar på meg burkaen mens fotografen knipser. Jeg blir nødt til å holde det nedre del av plagget sammen slik at det ikke synes at jeg ikke har på meg skjørt.
Vi bestemmer oss for å gå mot Youngstorget. Jeg ber fotografen om å gå sammen med meg, ikke bare fordi jeg føler det utrolig ubehagelig, men også av praktiske årsaker; på grunn av tøygitteret har jeg problemer med å se. Jeg blir litt stressa av å være så tildekket; det føles som en utkledningslek, men karneval er ikke så gøy når du er den eneste som har kledd deg ut.
Gjennom gitteret mitt ser jeg at forbipasserende stirrer. En bil kjører forbi og jeg ser at mannen som kjører peker på meg. Fotografen tar bilder mens jeg står i en trapp. Folk stirrer og peker, jeg tenker de gjør det fordi jeg blir fotografert.
Jeg begynner å venne meg til at jeg kan se rett på folk uten at de ser meg. Det er litt som å gå med solbriller, bare at jeg er garantert å ikke bli gjenkjent. Vi passerer en cafè, og ved hjelp av burkaens usynlighetsbrille, ser jeg at jeg blir observert av en kaffedrikkende dame. Hun ser på venninnen sin, peker, og sammen ser de på meg. Jeg merker jeg blir flau, av grunner jeg enda ikke helt klarer å forklare.
Vi passerer en gammel mann, han stirrer og snur seg etter meg. Jeg har lyst til å løpe etter ham og spørre hva han tenker når han ser meg, men innser at jeg kan komme til å skremme ham slik jeg ser ut.
En yngre mann passerer mens han ser på meg og sier ”Bø”. Jeg ler litt, og tenker at han var spesiell. Folk snur seg etter hvert som jeg passerer. De peker, mange trekker på smilebåndet, noen ser på meg med et hånlig blikk. Jeg begynner å få vondt i magen, og en følelse av rødmende flauhet brer seg.
Vi er omsider framme på Youngstorget. Vi planlegger at fotografen skal ta bilder fra toppen av bakken, mens jeg skal bevege meg på torget. Jeg skal til å gå, da jeg får øye på Jens Stoltenberg. Fordi han er den kjekkeste mannen jeg vet om, blir jeg stående og stirre. Og pulsen går ekstra fort når Jens stirrer tilbake. Lenge. Jeg blir helt satt ut av spill, til jeg med ett innser at det ikke er Gry han ser, men en lyseblå burka. Jeg blir, om mulig, enda flauere, og føler meg tung til sinns.
Og slik fortsetter det; barn stopper opp, voksne stirrer. Jeg føler det som om jeg er tilbake til tiden da man straffet folk offentlig; at jeg går med en gapestokk rundt halsen. Noen gamle damer ler litt når de ser meg, og jeg hører en av dem kommentere at jeg går i ”sånn derre hijab”. Jeg smiler litt under lakenet.
Jeg setter meg på en benk foran stortinget. På andre siden av gaten ser jeg to venninner peke og kommentere meg. Et barn lar blikket henge på meg så lenge som fysisk mulig før moren har dratt henne bort. Mannen ved siden av meg ser ikke ut til å reagere. Jeg må trekke luft, være Gry igjen før jeg blir gal. Jeg drar av meg burkaen.
– Tenkte du ikke noe over at jeg gikk sånn kledd?, spør jeg nysgjerrig.
– Jeg er fra København, parerer han. Der ser vi slike hele tiden.
Jeg går til en av de mest fornemme restaurantene i byen, og ber om å få et bord. Til min overraskelse ser ikke servitøren ut til å reagere nevneverdig, og viser meg til et ledig bord. Blikkene fra de andre gjestene brenner på kroppen, og jeg går før han rekker å gi meg menyen.
På vei ned Karl Johan. Jeg er helt utslitt, og begynner å hate burkaen. Det er som å være i to ulike verdener; verdenen som Gry, og verdenen i burka. En verden der jeg ikke får ubehagelig oppmerksomhet, og en verden der hånlige blikk gjør at jeg skjemmes. Spesielt andre kvinners blikk er ekle. De gjør at jeg føler meg som en forræder; jeg føler at jeg tråkker på tiårs kamp for likestilling. Jeg føler at jeg håner dem ved å arrangere et karneval ingen vet om. Gry uten burka har alltid fått høre at hun kan gjøre hva hun vil, bli hva hun vil, og at hun er like mye verdt som alle andre. Gry i burka føler seg som en fange, en som fortjener å bli stirret stygt på fordi hun velger å gå i noe som i vesten blir sett på som dypt krenkende for kvinners rettigheter. Men så tenker jeg; hva med kvinnene som faktisk går i burka? Får de like mange blikk og kommentarer hver dag? Får de vondt i magen og en følelse av mindreverd som jeg fikk?
Som journalist i en flerkulturell avis, har jeg fått høre mange historier om det å skille seg ut. En afroamerikansk kvinne fortalte at hun ble stirret på da hun kom til Norge i begynnelsen av 90-tallet, en vietnamesisk kvinne fikk ti-kroner stukket i hånda av ukjente da hun var på tur med barna sine, en asiatisk mann ble kalt neger på fjelltur. Eksemplene er mange, og vitner om Norges spede begynnelse som et flerkulturelt samfunn. Det var først etter regjeringens stopp for arbeidsinnvandring i 1975, at Norge for alvor måtte forholde seg til mennesker med ulik hudfarge og kulturer som kom hit som flyktninger.
Burkaen skal leveres tilbake på mandag. I mellomtiden får den ligge urørt. Jeg blir kvalm av tanken på å skulle ta den på meg igjen; følelsen av å være fanget. Den trange, varme hetta uten tilgang til særlig frisk luft. Følelsen av å ikke ha et sidesyn, av å måtte bevege hodet for å se andre steder enn rett frem. Allikevel blir jeg mest uvel av tanken på å møte andre mennesker; blikkene, kommentarene, følelsen av å bli latterliggjort. Følelsen av å ikke passe inn.
(Utrop utgave 7 -2006)
