Forskerne Tormod Øia, Anne Skevik Grødem og Olve Krange ved NOVA har undersøkt barn som vokser opp i familier med lave inntekter, med særlig vekt på forskjeller og likheter mellom barn med innvandrerbakgrunn og «etnisk norske» barn.
Innvandrere som gruppe er fattigere enn nordmenn, også innenfor gruppen av barnefamilier med de laveste inntektene, bekrefter rapporten. Flere innvandrere i lavinntektsutvalget har inntekter i den laveste gruppen, færre i den høyeste, og flere innvandrere har hatt lav inntekt over flere år.
Innvandrerfamiliene systematisk rapporterer om vesentlig dårligere levekår enn de norske familiene i lavinntektsutvalget. De eier sjeldnere sin egen bolig, de bor langt oftere trangt, og de lever oftere med feil og mangler i boligen som for eksempel fukt, dårlig materiell standard og støy. Innvandrerfamiliene mangler også ofte forbruksgoder av typen: oppvaskmaskin, vaskemaskin, tørketrommel og bil – tekniske hjelpemidler som det er vanlig å ha i Norge, viser resultatet fra undersøkelsen.
langt flere fattige norske barn bor sammen med bare mor (i overkant av 25 prosent), noe som må sies å være en medvirkende årsak til fattigdom i de fattige norske husstandene. På den annen side finner vi at mange fattige innvandrere bor i svært store husholdninger. Dette antyder at den «typiske» veien inn i fattigdom er forskjellig for nordmenn og innvandrere.
Innvandrerforeldre oppgir langt oftere enn norske foreldre – også i lavinntektsutvalget – at de ofte har problemer med å få pengene til å strekke til, og at de ikke ville ha vært i stand til å skaffe tilveie 10.000 kroner på en uke dersom det var påkrevd.
Samlet sett ser det ut til å være større og mer systematiske forskjeller i levekårene til fattige norske familier og fattige innvandrerfamilier, enn det tross alt er på inntektene deres. Dette er et tegn på at innvandrerfamilier med knappe ressurser bruker pengene de har på en litt annen måte enn det norske gjør. Det er rimelig å tro at for eksempel idealet om å eie sin egen bolig ikke står like sterkt blant innvandrere som det gjør blant nordmenn.
Når det gjelder trivsel på skolen, kontakt med lærerne, vurderingen av skoleprestasjoner og fritidsaktiviteter, er det bare små forskjeller mellom innvandrerbarn og norske barn, og mellom barn i lavinntektsfamilier og andre barn. Noen trender peker seg likevel ut: innvandrerbarn treffer oftere venner ute (de tar sjeldnere med venner hjem, og er mindre hjemme hos venner), og de deltar mindre i organiserte fritidsaktiviteter, men de trives bedre enn fattige norske barn på skolen, og uttrykker større tillit til lærerne.
Skolen framstår som en viktig arena for integrering for disse barna: for barn fra lavinntektsfamilier er det ikke en tilleggsbelastning i skolesammenheng å ha innvandrerbakgrunn, det kan snarere se ut som en ressurs.
