Foreldrene er fattige, tilværelsen preget av midlertidighet, usikkerhet og mangel på struktur og boforholdene er dårlige. Dette viser en ny NOVA-undersøkelse ledet av Marie Louise Seeberg.
– Annen NOVA-forskning har vist at fattige foreldre i Norge er flinke til å skjerme barna sine, men dette er vanskelig å få til på asylmottakene, sier Seeberg. De familiene som ikke har egne midler, mottar et basisbeløp fra staten som skal dekke personlige utgifter som mat, transport osv. Tabellen under viser at barnefamilier som bor i mottak, ikke kan ha en levestandard på samme nivå som sosialhjelpsmottakere. Med tanke på at noen familier kan bli boende flere år i mottak, vil mange være fattige over lengre tid, noe som selvsagt går ut over barna.
Hvert mottak er pålagt å gi småbarna tilbud om barnehage eller ha en egen barnebase hvor barna kan være noen timer fem dager i uken. Mottakene i denne undersøkelsen hadde begge barnebaser på mottaket, åpne noen timer hver hverdag. Her var det leker og formingsutstyr for barna.
– Utenom disse tidene var rommet avlåst, og barna hadde ikke noe eget oppholdssted eller lekerom. Småbarna var på familiens ene rom, oppholdt seg i gangene eller var med foreldre på ærender rundt om kring resten av tiden. Dette er ikke en tilfredsstillende løsning, sier Seeberg.
– Hvorfor finner den norske stat det nødvendig å holde levestandarden på et så mye lavere nivå for asylsøkerne enn for landets befolkning for øvrig, også sammenliknet med andre dårlig stilte befolkningsgrupper? spør Seeberg.
Statens svar er at botilbudet er midlertidig, og at en nøktern standard er nødvendig av innvandringsregulerende hensyn: tilbudet i mottak skal ikke være så bra at folk søker asyl av den grunn alene. At dette skulle spille noen rolle for folks valg er ikke dokumentert, påpeker Seeberg.
