Solheim tok utgangspunkt i sine erfaringer som fredsmekler på Sri Lanka da han uttalte at hadde mediene der vært som i Nepal, så ville man trolig ikke hatt en konflikt. Bakgrunnen for uttalelsen var at mediene på Sri Lanka var delt i to leire – tamilsk og singalesisk – som begge rapporterte ut fra egne ståsteder og brakte sjeldent det korrekte bildet.
– I konfliktsoner må mediene ha ansvar for å bringe informasjon fra begge parter. Gjør de ikke det, blir det mye vanskeligere å få til en felles forståelse. Enkelte journalister forsøker dette med livet som innsats. Mange journalister er blitt drept på Sri Lanka de siste årene, sa han.
I Rwanda derimot var mediene fullstendig kontrollert og brakte diskriminerende propaganda som muliggjorde massakre av 700.000 tutsier. Senere er faktisk journalister blitt anklaget for delaktighet i massemord gjennom sin fortielse av sannheten.
– Hadde fjernsynet rapportert fra slaktingen i Rwanda, ville verden ha reagert raskere og mye kraftigere. Hadde vi bombet raseradioene hadde utryddingen av tutsiene kanskje ikke funnet sted i det hele tatt, uttalte han.
– Enkelte ganger kan man ikke kompromisse mellom sannhet og løgn, mellom det gode og onde. Man må ta part og formidle sannheten. Mediene har et ansvar for å overvåke de som har makt og beskrive den. Uten frie medier er ikke et demokrati mulig. I enkelte land er det nesten mer viktig med frie medier enn med frie valg. Frie medier er også viktig i kampen mot korrupsjon. Skal Sør-Sudan utvikles til et demokrati, må det etableres frie medier der.
(Kilde: Institutt for Journalistikk)
