– Det jeg lurer på nå er om det eksisterer én likestillingspolitikk for religionen og én likestillingspolitikk for kulturen og statsfeminisme preger kun det ene av de to områdene. Forbeholdes likestillingsdimensjonen i integrasjonspolitikken den “flerkulturelle” problematikken, mens den ekskluderes fra den “flerreligiøse” problematikken? spør Hege Skjeie, professor i statsvitenskap.
Derfor snakker statsviteren om “likestilling med vikeplikt”. Og unntakene fra likestillingsloven “griper om seg”, blant annet i arbeidslivet, påpekte hun.
Det som interesserer statsviteren mest er kontrasten mellom integrasjonspolitikken for religiøse og kulturelle spørsmål. Frirommet for trossamfunnene er stort, og Skjeie går så langt som å si at religionene har “en kollektiv rett til å diskriminere”. Den norske stat gir religion – inkludert minoritetsreligionene – svært gode vilkår. Der kan den norske politikken i religionssammenheng betegnes som “genuint multikulturalistisk”, sier hun.
Men den kulturelle friheten er ikke like stor som den religiøse friheten. Når det gjelder kulturelle spørsmål, legges det mer vekt på felles standarder. I integrasjonspolitikken krever Staten at innvandrere tilpasser seg “norske standarder”, at de behersker norsk språk, deltar i samfunnet på samme måte som nordmenn og at de går inn for likestilling mellom mann og kvinne og annet. Som tidligere CULCOM-stipendiat Trude Langvasbråten viste i masteroppgaven sin, er den norske likestillingspolitikken ganske “hvit” og alt annet enn multikulturalistisk.
Les hele saken i Culcom.
