- Folkevandring og estetikk - 14.05.2008
- 2 MOVE – MIGRATORY AESTHETICS - 08.05.2008
- Veitvet Story for hele Oslo - 01.05.2008
Til å forvalte Finnmarksarealet fungerer den såkalte Finnmarkseiendommen som privat grunneier, etter at Statsskog trakk seg ut som følge av loven. Finnmarkseiendommen skal forvalte interesser på vegne av dem som bor i Finnmark, og spesielt skal loven sørge for at samiske interesser blir ivaretatt.
Historie på nordmenns premisser
Det har vært en lang vei, og mye urett har funnet sted før loven er blitt innført. Samenes kjerneområde Finnmark har i enkeltes øyne vært kolonisert av Statsskog, på vegne av den norske stat. Samenes tilpasning ga dem ikke eiendomsrett til sine områder i første omgang, og som ledd i fornorskningspolitikken som varte frem til andre verdenskrig, het det seg at bare norske statsborgere – “de som gjorde nytte for seg som jordbrukere og mennesker, og som kunne tale, lese og skrive det Norske Sprog og benytte det i daglig bruk”, kunne kjøpe jord. Denne loven ble vedtatt i 1902, og varte til 1965. Eiendomsretten i Norge ble praktisert i forhold til at nordmenn flest drev med jordbruk. Samenes nomadiske tilpasning, ofte i en kombinasjon av reinhold, fiske, jakt og sanking, passet ikke inn i dette bildet.
Favorisering av reindrift
I Finnmarksloven heter det at den skal legge til rette for en balansert og økologisk bærekraftig forvaltning av grunn og naturressurser. Slik sett skal loven antagelig overstyre motiver om økonomisk vinning som går utover reinnæringen. Det heter at loven skal være til beste for innbyggerne i Finnmark og særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv. Om Finnmarsksloven i så måte hindrer reineiere i å prioritere økonomisk kortsiktig vinning, fremfor å ivareta landrettigheter som gjør reindrift mulig, gjenstår å se, sier Hjørdis Nilsen som er nestleder i Samenes folkeforbund, en av to samiske hovedorganisasjoner som finnes i Norge. Hittil har økonomiske motiver påvirket reinholdere til å si ja til gode penger, fremfor å ivareta det som på sikt er til beste for reindriften, mener hun. I dag er det samiske i norsk forståelse pr. definisjon knyttet opp mot reindrift, mener hun. Dette har den konsekvens at samer med andre tilpasninger i mindre grad blir hørt og tatt hensyn til. Du er altså “mer same” som reineier, enn hvis du for eksempel bor ved kysten, og er fisker. Kanskje blir ikke sjøsamenes rettigheter til kombinasjonsnæringer ivaretatt på samme måte som reindriften blir. Det er et problem for mange sjøsamer bosatt ved kysten, at fiskekvotene er så dyre. Dette fører til at mange ikke har mulighet for å drive med fiske, selv om ILO-konvensjonen går inn for at samene har hevd på bruk av områder, land og vann, gjennom sin langvarige tilstedeværelse. Imidlertid kan det se ut til at mulighetene for å drive med reindrift er mer prioritert enn det å fiske i havet utenfor sjøsamiske bosetninger. ILO-konvensjonens vedtak fungerer ikke i praksis, mener Hjørdis Nilsen, som forteller at mange sjøsamer ikke har råd til dyre fiskekvoter, samt en båt som gjør det mulig å delta i det kapitalstyrte fisket utenfor kysten der de bor.
Etniske nordmenn og gammel urett
Finnmarksloven sies å være etisk nøytral, noe som skal bety at den ikke favoriserer på grunnlag av etnisitet. Allikevel har blant annet Carl I Hagen kalt loven rasistisk på grunnlag av at han mener den diskriminerer etniske nordmenn som er bosatt i Finnmark. Handler Finnmarksloven først og fremst om at samene, som angivelig er et urfolk, skal få rettigheter på bekostning av etniske nordmenn, fordi gammel urett skal gjøres opp? Men hva er det i loven som skulle virke diskriminerende på etniske nordmenn? spør Hjørdis Nilsen. Alle som er bosatt i Finnmark har alltid, uavhengig av etnisitet, hatt de samme rettighetene til jakt, fiske og bruk av utmark, og ikke noe er forandret som følge av loven.
Det samiske og det norske
Kanskje handler debatten i mindre grad om positiv diskriminering av samer på bekostning av nordmenn, enn den handler om at de som er best i stand til å kjempe for sine rettigheter blir hørt og tilgodesett. Hvis det er noe som er problematisk med Finnmarksloven, og med samisk politikk generelt, er det snarere det at det alltid vil være de som er mest fortrolige med det norske som kommer lengst med sine krav, mener nestlederen i samenes folkeforbund. Hjørdis Nilsen forteller at det i Finnmark først og fremst er konflikter mellom samer med ulike tilpasninger og geografiske plasseringer som skaper grunnlag for interessekonflikt. Dette i kombinasjon med ulike holdninger til det å være både samisk og norsk på samme tid.
Hvis man har et ønske om å ivareta sin samiske kultur og identitet må man være sterk, og det samme gjelder når du driver med samisk politikk, mener Hjørdis Nilsen. Hun er av den oppfatning at andre norske interesseorganisasjoner og politiske partier ikke behøver å forsvare seg mot angrep i samme grad. Som representant for samiske interesser må man uten opphør forsvare sine rettigheter og begrunne sitt ønske om å få leve ut sin samiske identitet. Dermed kan det fremstå som mye enklere å tilpasse seg det norske, og underkjenne sitt samiske opphav, fremfor å forsvare det og anerkjenne det. Det er et paradoks i denne sammenhengen at samer som er best tilpasset til det norske, både når det gjelder språk, kultur og politisk forståelse, er de som oppnår mest når det gjelder å kjempe for sine samiske rettigheter. Det samme gjelder for de som sitter i sametinget, mener hun. De er ikke nødvendigvis representative for alle samers interesser.
Finnmarksloven og den sterkestes rett
“Den lille mann” er den store taperen i samisk politikk, og også i forbindelse med Finnmarksloven, mener nestelederen i Samenes folkeforbund. Et tydelig eksempel på at tapte rettigheter henger sammen med evnen til å føre frem sine krav etter norske standarder, er å finne i en generasjon av samer som tapte skolegang under krigen. Det er han og hun som fikk begrenset sine muligheter betraktelig fordi de ikke lærte de grunnleggende mekanismene som kan føre til at man blir hørt. Det medførte at de senere ikke har vært i stand til å tale sin egen sak, og hevde sine rettigheter. De mangler blant annet et brukbart norsk språk.
I tråd med dette er det, i følge Hjørdis Nilsen, de sterkeste som vil tjene mest på Finnmarksloven også, for de som er i stand til å fremme sine saker vil alltid ha forrang.
Utrop utgave 5- 2007
