Lørdag 24. mars hedret den chilenske kolonien bosatt i Oslo en av landets mest kjente artister utenfor landegrensene. Ayenkantun Dansegruppe i samarbeid med Nork Folkehjelp Oslo, Oasen, kvinner krysser grenser holdt arrangementet i AOFs lokaler sentralt i hovedstaden.
Rundt 50-100 personer møtte opp, bl. a Chiles ambassadør Roberto Alonso Budge og tilhørende familie. Hensikten med minnekonserten var å hedre en av de aller mest markante skikkelsene i det chilenske kunstnermiljøet på 60- og 70-tallet, spesielt kjent for sin ”Gracias a la vida” (jeg vil takke livet), en låt som har krysset språklige som landegrenser. Arja Saijonmaa, den velkjente finske musikeren, har laget en svensk versjon som senere også har blitt oversatt til norsk.
I tillegg til de ulike innslagene holdt man opplesning og en fotopresentasjon over artistens liv og virke. Talsmann for Ayenkantun, Patricio Quintana sa seg veldig fornøyd med hvordan ting foregikk.
– Vi har så langt fått ikke annet enn god tilbakemelding på opplegget. I tilegg er jeg ganske fornøyd med det kunstneriske nivået på konserten. Jeg var glad over et såpass godt oppmøte, og over å se folk som virkelig setter pris på Violeta Parras kunst og ettermæle.
FAKTA:
Navn: Violeta Parra
Født: San Carlos Chillan, Chile, 04.10.1917
Bortgang: 05.02.1967
Violeta Parra kommer fra en av Chiles mest profilerte kunstnerfamilier. Hennes bror Nicanor Parra var i sin tid regnet som en av Latin-Amerikas beste skalder innenfor modernismen, og barna hennes Isabel og Angel var frontfigurene i det som var kjent som “den nye chilenske sangen” på 60- og tidlig 70-tall, en musikalsk bevegelse med sterk samfunnsengasjement og venstreaktivisme. Flesteparten av artistene ble enten tiet eller sendt i eksil etter at militærjuntaen kom til makten i 1973. Likevel klarte musikken å leve videre, særlig hos eksilchilenerne.
I tillegg til sangen var også Parra kjent som en god maler, og i 1964 ble hun historisk som den første latinamerikaneren som fikk sine verk utstilt på det sterkt prestisjetunge Louvre-muséet i Paris. Hun bodde i Russland, Sveits og Frankrike før hun reiste hjem til Chile i 1965. Tidlig i 1967 skjøt hun seg selv etter det svært smertefulle samlivsbruddet med den sveitsiske musikologen Gilbert Favre, hennes store kjærlighet. ”Gracias a la vida” (jeg vil takke livet) er sangen hun alltid kommer til å bli husket for, oversatt til flere språk.
