- Å sette seg selv i bås - 15.11.2007
- De stjålne generasjonene - 18.10.2007
- Nasjonalstaten: homogenitetens budbringer - 06.10.2007
– Jeg er takknemlig over at både Norge og Korea har formet meg. Drakten tydeliggjør at jeg kommer fra Korea. Men den viser også at jeg er en norsk dame, at jeg har to identiteter som jeg ønsker å ivareta og bære fram i fremtiden, sier Sandvand.
Hennes mål med drakten er først og fremst å formidle. I følge henne selv er det ikke drakten i seg selv som er viktigst, men historien bak.Med drakten ønsker hun å si noe om hvordan det er å være farget i Norge i dag, om adoptertes bakgrunn og om mangfold som verdi.
Mye har skjedd siden den gangen hun avviste sin adopterte identitet og heller oppsøkte innvandrermiljøer når hun ikke følte seg hjemme i det norske samfunnet.
En dyptgripende personlig prosess har resultert i både drakten og et sterkt formidlingsønske ovenfor andre adopterte og storsamfunnet.
Adopterte Margrethe Sandvand følte seg verken hjemme i bunad eller i koreansk nasjonaldrakt. Derfor designet hun en drakt som kombinerer elementer fra begge.
Den 33 år gamle kvinnen møter mange adopterte på egen alder på leit etter hvem fordi de er etableringsfasen: – De stiller seg selv spørsmål om hva de skal si videre, hva de skal forsvare, forteller Sandvand.
Utrop møter henne på café like ved jobben hennes. Idet jeg kommer inn døra, mønstrer designeren meg opp og ned i noen sekunder. Blikket ender på støvlene, det er sikkert søle på skoene etter å ha tråkket gjennom vinterregnet, men jeg tør ikke å sjekke. Sammenlignet med inntrykket hun gir i bloggen jeg nettopp har lest, framstår hun i det vi hilser som overraskende streng. Men så benådiger hun meg og lyser opp i et hjertelig og varmt smil. Etter at hun har gjort en kjapp utspørring av hvordan Utrop markedsføres, begynner hun å fortelle om seg selv. I Oslo har hun slått rot for første gang i sitt liv etter mye flytting.– Ikke alle, men mange adopterte er litt rastløse. De har en form for rotløshet. Jeg hadde noe av dette selv, jeg flyttet etter jobben og hadde ikke samme form for stedstilknytning som mange som ikke er adopterte har. Med mangfoldet og anonymiteten i Oslo har jeg klart å slå rot. Og nå som jeg har slått rot, klarer jeg å tydeliggjøre min identitet, sier Sandvand tilfreds. 
– I sosiale situasjoner setter jeg lokk over at jeg er adoptert. Samtidig er jeg drittlei av at folk spør. Jeg ser det med én gang på kroppsspråket hvis folk har lyst til å spørre. Noen ganger sier jeg det først: ”Jeg er adoptert”, så slipper de å lure, sier hun opprørt. Jeg har lyst til å formidle hvem jeg er som person, ikke hvor fanken jeg kommer fra. Jeg er opptatt av bøker, mat og kultur, ikke kun av adopsjon, sier Sandvand.
En gang da hun var liten og ikke fant foreldrene sine på tivoli, lette alle automatisk etter voksne med asiatisk utseende. På Munchmuséet på Tøyen opplevde hun en gang at noen snakket engelsk til henne. ”Hun er min datter! Snakk norsk!”, hadde moren sagt.
– Adopterte detter mellom to stoler. De er gjerne barn av etniske nordmenn, men er ikke norskfødte. De har den samme arveretten som barn født av foreldre i Norge, og norsk pass. Innvandrere må overbevise andre mye mer før de blir godtatt fordi folk vet at adopterte er integrerte. Men for mange faller vi i innvandrergruppen, sier Sandvand, som enda har til gode å gå ut på byen en lørdagskveld uten å få ubehagelige kommentarer fra ukjente.
I kjølvannet av at Språkrådet sammenstilte å være norsk med å være etnisk norsk, beskrev hun i et avisinnlegg en sår og provosert følelse:
”Hvis vi adopterte ikke kan kalles nordmenn, hva er vi da?” spurte hun i innlegget.
” Jeg har trodd at jeg var en nordmann på lik linje med mine familiemedlemmer. Jeg har vært stolt over å kunne formidle min tilhørighet når jeg har vært i utlandet, senest i Korea. (…) Jeg oppfordrer alle i dette landet (..) snakk høyt om Norge i dag. (..) Mitt barn skal ikke måtte definere seg som 2. generasjon farget nordmann. Det vil jeg ikke kunne leve med,” skriver hun. 
Den koranske nasjonaldrakten heter hanbok. Sin egen drakt har hun kalt KADbok, som står for Korean ADoptee hanbok. Margrethe beskriver drakten som noe i krysningspunktet mellom arv og miljø. Fra sin egen historie er hun i dag stolt av begge. Som fireåring ble hun adoptert fra barnehjemmet i Pusan hun til da hadde bodd på til sine norske foreldre. – Jeg er en heilnorsk bondeværing. Jeg vokste opp på en gård i Flekkefjord, hesjet og jobbet. Jeg har tatt med verdiene fra gården videre i livet, jeg ønsker ikke å bli oppslukt av usunne verdier, sier hun. Fra moren fra Oslo fikk hun blant annet en glødende interesse før bøker. Hennes nå avdøde far var rektor, bonde, lokalpolitiker og hennes store forbilde. At Sandvand selv er en dame med mye driv i, er det liten tvil om. For tiden har hun tre jobber ved siden av studier på BI. CV-en hennes rommer blant annet kokkeutdanning, gründerskole, interiørkonsulent-, markedsførings- og mediastudier. 
I restaurantbransjen jobbet hun seg opp sine første jobber i oppvasken til restaurantsjef i en fransk gourmetrestaurant i Oslo. I dag jobber hun med salg og markedsføring i møbelbransjen, eller som hun selv sier, på bloggen sin ”Jeg er nå innom møbelbransjen.” – Jeg skal videre, sier hun. En gang spurte Margrethe en venn hvordan han trodde det egentlig ville ha gått med henne dersom hun ikke hadde adoptert og blitt på barnehjemmet i Korea. – Kom an Margrethe, du hadde jo drevet barnehjemmet! hadde han utbrutt. Hun ler når hun gjengir historien, men sier at hennes biologiske foreldre, i likhet med adoptivforeldrene, må ha vært sterke.
– Jeg var mye i tyrkiske og vietnamesiske miljøer for 10-15 år tilbake. Fordi jeg ikke klarte å finne ut hvor jeg hørte til. De har en stor sårbarhet i forhold til farge, og jeg visste hvordan de hadde det. Men det ble konfliktfylt å være kvinne i de miljøene. Holdningene der er langt fra den jeg er. Derfor trakk jeg meg kraftig tilbake. I dag er jeg venner med enkeltpersoner med innvandrerbakgrunn, men vanker ikke i miljøer. Jeg reiser heller spørsmål gjennom media, sier Margrethe. 
Hvorfor oppsøkte du ikke miljøer for adopterte?
– I mange år hadde jeg ikke behov for å være med andre adopterte. En gang var jeg innom en forening for adopterte fra Korea, og forsvant etter én middag. Vi hadde ingenting til felles. Det var et stort fokus på gjenforening og Korea, det kom bardust på for meg. Med drakten kom jeg inn i miljøet forsiktig, sier hun.
Det var først for to år siden at Margrethe fikk interesse for Korea. En livskrise ble katalysatoren. – Etter et samlivsbrudd måtte jeg ta tak i meg selv. Jeg måtte ha noe å henge knaggen på, vite hvem jeg ønsket å være. Da torde jeg å innse at jeg var adoptert. Jeg prøvde å snu adopsjonen til noe positivt. Før hadde jeg mye negative syn på det. Jeg ønsket å slå tilbake, å vise at nå tør jeg å verdsette meg selv som farget, sier hun. Hun har ikke designutdannelse, men har alltid vært interessert i det estetiske. Som liten stilte hun i fjøset med matchende oransje sokker og genser, hvilket moren syntes var noe i overkant – sauene kunne da ikke se henne. Margrethe ler når hun forteller hvordan KADboken ble til. – Jeg lånte et bunadsleksikon på biblioteket, så på detaljene og lånte det peneste fra hver. Fra den koreanske drakten brukte jeg kanten og mønsteret på vesten, og koreanske symboler i silken. Så fikk jeg en grafisk designer til å tegne den og sa hva jeg ville ha med, forteller hun. Drakten blir sydd i Korea. Dette er viktig for henne. – Det var der jeg hadde mine første leveår.
Det er også viktige forbindelser mellom Norge og Korea på grunn av handel og fredsprosessen, sier hun. Men hun er ikke blant dem som er opptatt av å spore sin historie og sine biologiske foreldre. Selv om draktideen opprinnelig sprang ut fra et brennende ønske om å forstå seg selv, skriver hun på bloggen i forkant av reisen:
”Det er en absurd situasjon jeg har kommet i, da jeg aldri har hatt et stort ønske om å ta “kontakt” med mitt fødeland. Jeg har følt meg så hjemme her i Norge, at Korea ble for meg (…) et land som ikke stod høyest på min prioritetsliste over de land jeg ønsker å besøke.”
Å stå for dette var ikke bare bare. Før reisen møtte hun mange forventninger fra adopsjonsmiljøet om at hun skulle forsøke å finne foreldrene og spore historien sin tilbake. – Jeg ville besøke skredderen og spise koreansk mat. Jeg er jo kokk! Jeg merket at det var litt vanskelig for mange å forstå, sier hun.
Møtte du også forventninger fra folk som ikke var adoptert?
– Ja! utbryter hun umiddelbart. – De klarer ikke å skille mellom mitt ønske om å formidle og min personlige historie, sier Margrethe.
I Korea, der hun bodde med andre adopterte og en del av disse ble gjenforent med biologiske foreldre, måtte hun minne seg selv på egne behov og ønsker. Av og til ble hun i tvil.– Jeg tviler jo hele tiden. Når jeg snakker andre, er jeg bevisst på at jeg har behov for å kjenne etter selv. Å ikke bli styrt, hvis man styres av andre blir valget feil, sier hun med ettertrykk.
I Korea var det et poeng for henne å formidle til de andre adopterte hun bodde med at det ikke alle har behov for å oppsøke røttene. – Det skjer et….jeg vil ikke akkurat kalle det gruppepress, men det er en form for gruppedynamikk når adopterte er sammen som gjør at det blir sterkt fokus på å oppsøke røttene, mener hun.
Da hun var konfirmant, brukte hun hanboken. Dette blir ikke riktig for henne i dag. Hun understreker at livsfaser og andre forhold spiller inn på identitet, og hun selger også hanboken. KADboken har nå eiere i ulike deler av Sør-Norge. Mange av adoptivmødre verdsetter drakten. – Mødrene er vel så glade som døtrene. De er takknemlige over at barna vil bære drakten fordi de ser på det som et tegn på at de har akseptert hvem de er og bakgrunnen sin og ikke føler frykt over å være adoptert, sier Margrethe.
Med den særegne emosjonelle intensiteten som nasjonalfølelse kjennetegnes av, blir kampen om og bevoktingen av symbolene tilsvarende sterk. Ikke overraskende aksepterer ikke Husfliden – også kalt bunadspolitiet – den nye drakten som bunad. Den må derfor kalles nasjonaldrakt. Men Margrethe er klar – om ti år ønsker hun den utstilt på Norsk Folkemuseum.
– Tradisjon skapes hele tiden, vi er hele tiden i bevegelse. For den yngre generasjonen er det ikke kjøttkaker, men pizza, som er vanlig mat. På samme måte vil drakten være mer naturlig om ti år når vi har tatt innover oss endringene som innvandring og giftemål på tvers av landegrenser har brakt. Norskvietnamesere og norskpakistanere vil ha et behov for å tørre å stå fram, sier Margrethe, som har kontaktet Norsk Folkemuseum om et bunadsprosjekt for de største minoritetene i Norge. Foreløpig fikk hun avslag, men det ser ut til å prelle av. Øynene blir store av entusiasme og hun klapper hendene sammen ved tanken på å designe drakter for norskpakistanere og norskvietnamesere.
– Drømmen er der fortsatt! smiler hun bredt.
