Kulturell hjemlengsel og søken etter identitet

Hva er kultur, sedvane og tradisjon, og sammenhengen mellom begge i en identitetspolitisk kontekst? Dette og flere liknende spørsmål prøvde professor Thomas Hylland Eriksen å diskutere seg fram til sammen med likesinnede under foredraget ” Kultur og identitetspolitikk”, avholdt i HL senteret 11. mai.

 

Under teoremet om at ”kultur som forklaringsfaktor har blitt akterutseilt av en nyliberalistisk tolkning” forklarer Eriksen først generelt at denne tolkningen har gjort sitt til at det er først og fremst det eksplisitte og stereotypiske i kulturen som kommer ut i lyset og blir gjenstand for observasjon og identifisering av enkeltmennesker.

– Ens eget identitet blir forenklet gjennom enkel symbolikk. Individer reduseres til noe standardisert, kulturstereotypisk og kollektivisert. Her har vi kjernen i den nåværende generaliserende tolkningen, hevder han.

Hylland Eriksen viser til flere forskjeller regler og modeller. Tredjegenerasjonen er det som kalles ”lengselsgenerasjonen”, jf. med norsk-amerikanere som plutselig har blitt knallnorske eller unge muslimer i Europa som ønsker å identifisere seg med en strengere korantolkning, samtidig som de vil være en del av majoritetssamfunnet.

– Førstegenerasjonen av innvandrere har aldri gitt slipp på sin kultur og sedvane. Andregerasjonen tok i økende grad avstand og ble opptatt av å bli en del av sitt nye hjemland, mens de som kom etter har gjennomført en form for ”backlash” og vist større interesse for beste- og oldeforeldrenes kultur og språk. Veldig mange ender opp med faktisk å revitalisere utvalgte elementer i opprinnelseskulturen som anses som ganske viktige.

 

Selv om man i dagens postmodernistiske samfunn i Vesten kan velge seg inn eller bort fra kultur og tradisjon, vil man likevel oppleve til tider sterke identitetskonflikter.

Ønsket om å bli en del av majoriteten er som oftest tilstede, men dette kan ofte være vanskelig siden sosialkapitalen egne etniske og identitetspolitiske nettverk. Her har man kulturell intimitet, hvilket vil kort si samme språk, samme vaner, og til og med noe så banalt som samme vitser.

– Sterk identifisering med egen kultur bør ikke tolkes som nasjonalisme eller selvforherligelse, forklarer Hylland Eriksen og viser til Simmers regel om at ”gruppens indre samhold er avhengig av ytre press”

 

Forsker Alexa Døve hevdet under fellesdiskusjonen at ”kultur lett misbrukes i politisk sammenheng”. Hun trekker inn også eksempler fra dagens Norge og Europa og forholdet med enkelte grupper.

– Vi ser for tiden en kulturalisering av politikken og politiske handlingsmønstre. Islamfrykten har for lengst blitt en sterk faktor i felleseuropeisk politikk etter hvert som den opprinnelig kom fra vår kulturelle frykt.

 

Hylland Eriksen foreslår å se mer på hva som er umarkert mellom kulturimplisitte og eksplisitte faktorer som en slags imøtekommenhetsstrategi.

– Å bli for opptatt av likheter er like farlig som å bli for opptatt av forskjeller. Her i Norge har vi i årevis vært besatte av våre nye landsmenn og deres jobbsituasjon.  I en norsk kontekst er arbeid såpass knyttet til vår selvrespekt at vi har sluttet å synes synd på de som går arbeidsledige. Kanskje burde vi møtes på halvveien og prøve å se forholdet jobb og samfunn gjennom minoritetsøyne?

 

Under foredraget snakket man også om hvorvidt minoriteters sterke identitetsfølelse og kulturelle selvhevdelse også har en smitteeffekt på storsamfunnet. Under sluttdiskusjonen påpekte undertegnede eksempelet i Storbritannia, hvor det inntil ikke så mange år siden ikke var fullt så godtatt å hevde en engelsk identitet.

– I det fire nasjoners store partnerskapet som jo er Storbritannia, har trykket, eller for den saks skyld også undertrykking vært størst for minoritetene. Rent historisk har skotter, walisere og irer hatt større legitimitet for selvfølelse og identifisering enn engelskmenn, som jo på side har tradisjonelt sett identifisert seg som britiske, en arv fra landets fortid som kolonimakt. Nå føler imidlertid også engelskmenn ”trykket”, særlig fra naboenes selvhevdelse, men også gjennom globaliseringen, EU og den sterke fransk-tyske alliansen, avslutter Hylland Eriksen.