Nasibu Mwanukuzi

Hva er din beste konsertopplevelse?
Den beste konsertopplevelsen så langt var Mela 2007. Det føltes som om alt falt på plass, og bandet var, som alltid, tett. I tillegg til de vanlige bandmedlemmene, spilte jeg for første gang med to musikere fra Dar-Es-Salaam, Tanzania: Kiombile, fra Kilimanjaro Band (bass), og Norman Bikaka, fra Shada Band (hovedgitarist). Ras Nas kunne derfor gi publikum den ekte lyden av Tanzania! Besøket fra de to musikerne var mulig takket være den økonomiske støtten jeg fikk fra Musicians Information Center (MIC) og resten av den logistiske støtten fra Stiftelsen Horisont. I tillegg til de to musikerne, hadde jeg også med meg kremen av kremen, blant annet Uriel Seri fra Elfenskysten og Rolf Nystrøm. Ras Nas har aldri spilt bedre!

Foto: Henrik Kreilisheim

Og den verste konsertopplevelsen?
Jeg husker en gang vi var på turné i Skandinavia i 1984 med gruppa Sayari fra Dar-Es-Salaam. Vi spilte på Stovner Amfi. Konserten hadde ikke blitt annonsert på forhånd, og bare én person kom for å se på, en person som viste seg å være en venn av oss. Så der sto vi, med et relativt stort lokale og kun én person i publikum. Vi bestemte oss uansett for å spille som om lokalet var fullt. Dagen ble reddet, siden alle, også den ene personen som var publikum, var glade på slutten. Det var en merkelig opplevelse.

Hvordan har sommeren gått med?
Med regn! Ellers har jeg tilbrakt sommeren med å forberede bandet til Mela i tillegg å jobbe med min kommende CD “Dar-Es-Salaam”, som skal lanseres i løpet av Oslo World Music Festival i november.

Et uoriginalt spørsmål: hvorfor Norge?
Vel, det handler om livet. Et ordtak sier at bak enhver manns bevegelse står en kvinne, eller noe i den duren. Så også her! Uansett, jeg kom tilbake til Oslo i 1985 for å studere massekommunikasjon på Blindern etter at jeg fullførte en bachelor i juss på universitetet i Dar-Es-Salaam in 1984. Resten er historie.

Du har bodd i Oslo i 22 år. Hvordan har det afrikanske musikkmiljøet i Norge endret seg i denne tiden?
Det har dessverre vært lite framgang. Man kan si at det var bedre før. Mange afrikanske band var nokså aktive på 80-tallet. Oslo dirret av afrikansk musikk, og det var steder der disse bandene kunne spille live. Over årenes løp har ting endret seg. Det finnes knapt noen afrikansk nattklubb som spiller live musikk lengre. Afrikanske musikere har større vanskeligheter enn tidligere med å få spillejobber, og vi er så godt som fraværende på alle store sommerfestivaler.
Men det er fortsatt håp. Afrikanske musikere har vist seg motstandsdyktige i møtet med alle vanskelighetene som følger med dette yrket. Det finnes fortsatt aktive musikere som holder afrikansk musikk i live fordi musikk er livets føde.

I 1985 var du med på å grunnlegge forløperen til Nordic Black Theatre, “Artists for Liberation.” Hva var tanken bak, og hvordan skilte prosjektet seg fra dagens Nordic Black Theatre?
“Artists for Liberation” ble grunnlagt i Oslo på en tid da hele verden fokuserte på kampen mot apartheid i Sør-Afrika. Det fantes en parallell her fordi rasisme ikke kun fant sted i Sør-Afrika, men var og fortsatt er et problem i Norge. Vi var en gruppe unge artister; skribenter, poeter, musikere og skuespillere, som hadde behov for å organisere oss. AFL skilte seg fra Nordic Black Theater ved at vi ikke var en institusjon og ikke hadde de samme ressursene. Idéen er trolig den samme selv om tidene har forandret seg.