- Hvorfor støtter vi Sofia Rana? - 16.11.2024
- Alt du trenger å vite om kredittkort - 12.11.2024
- Når kan refinansiering uten sikkerhet være lurt? - 28.10.2024
mot omskjæring av kvinner Trebarnsmoren Safia Y. Abdi (47) har fått en rekke hederspriser for sitt holdningsskapende arbeid mot omskjæring, og ble nylig ranket som en topp-ti kvinne blant innvandrere i Norge.
I dag studerer hun hovedfag i International social and welfare studies ved høgskolen i Oslo.
– Du har jobbet for Barne- og familiedepartementet og OK-prosjektet for å spre kunnskap om praksisen av omskjæring. Hva har vært de viktigste resultatene av dette arbeidet?
– Jeg fikk snakket med mange ulike folk. Jeg fikk gi kunnskap til både offentlig ansatte, helsepersonell og dem det gjelder. Noe av det største jeg har fått til har vært å i noen tilfeller bygge broer mellom ansatte i det offentlige og dem det gjelder. Arbeidet ga en sjanse til å snakke åpent om et følsomt tema. Helsepersonell klarer ofte ikke å sette ord på problemet eller åpne for en dialog. Fra før av hadde media skapt et forvrengt bilde av kjønnslemlestelse. De skapte en falsk kobling mellom imamer, religion og somaliere. Det så ut som kjønnslemlestelse ble knyttet til integrering. Det er ikke det vi har jobbet med i OK. Vårt fokus på kjønnslemlestelse er på det helsemessige, psykiske og kulturelle.
Det som var litt dumt med OK-prosjektet, var at handlingsplanen kom til å sentrere seg om somaliere som en gruppe. Det er viktig å fokusere på andre grupper også. Jeg forsøkte å få gjennomslag for å henvende oss til for eksempel folk fra Gambia, Ghana, Etiopia, Eritrea. Denne mishandlingen har eksistert i Europa i århundrer også. I Norge hadde dere for eksempel kyskhetsbelte, som kan tolkes som en variant for undertrykking av seksualitet. En annen ting med OK-prosjektet som jeg angrer på er at jeg ikke fikk vist nok omsorg for de jeg snakket med. En ting er å spre kunnskap, men i denne saken må det også vises omsorg. De som ble involvert trenger oppfølging. Det er ikke nok at OK var et prosjekt. Det bør i stedet være en prosess.
Foto: Henrik Kreilisheim
– Hva legger du i prosess?
– Arbeid mot kjønnslemlestelse burde være en prosess hvor de involverte kan få undervisning i seksualitet og sin egen kropp. Begge kjønn må få god nok omsorg. Jeg mener ikke at skadede kvinner ikke vet noe om seksualitet. Men for å hjelpe skadede kvinner er det nødvendig å snakke om ting som er tabu, for å få dem til å føle seg ok. Kvinner må kunne få tenke på seg selv, og frigjøre seg. Menn bør også få vite at de selv har blitt tvunget til å føle seg nødt til ta kontroll over kvinner. Egentlig dreier det seg om fattigdomsproblemer. Det er medgiften som tvinger jenter til å bli lemlestet i hjemlandet. Kvinner blir varer i giftermål. Og det er igjen menn som blir tvunget til å handle etter den beste varen.
Samtalen med Abdi løper raskt av sted. Det virker som hun snakker om ting hun kan en har mye erfaring med. Engasjert og på klingende harstadsk.
– Du er utdannet sykepleier. Har dette yrket bidratt til å inspirere deg?
– Jeg har en historie om hvordan jeg ble sykepleier. Ett år etter at jeg kom til Norge i 1992 jobbet jeg som tolk ved et sykehus i Harstad. En gang skulle jeg tolke for en somalisk kvinne som var lemlestet. Hun hadde blitt hentet hit gjennom ekteskap og skulle føde. Men jordmoren oppdaget først at hun var lemlestet ved fødselen. Hun fikk panikk og spurte meg hva hun skulle gjøre.
Jeg spurte da henne om hun ikke kjente til at kjønnslemlestelse fantes i vår kultur? Hun hadde ingen idé om det. Etter den opplevelsen bestemte jeg meg for å begynne å spre kunnskap om kjønnslemlestelse.
– Du har samarbeidet mye med det offentlige og departementer. Har du vist noe politisk engasjement som har fått dem til å oppdage deg?
– Politikere har selv tatt kontakt med meg. Jeg er egentlig ikke politisk, selv om jeg kan høres sånn ut. Jeg er glad for at de tar kontakt, siden jeg kan bidra.
– I forhold til hvor kort tid du har bodd i Norge kan det virke som du har hatt uvanlig mye suksess i forhold til andre innvandrere. Føler du deg heldig, eller har det mest dreid seg om hardt arbeid?
– Det har vært mye hardt arbeid. Økonomi har alltid vært et problem. Jeg har klart meg. Jeg må takke alle harstadværingene som har hjulpet meg.
Safia Abdi ble utnevnt til æresborger av Harstad for noen år tilbake. Og på flere måter enn dialekten kan det virke som hun har et nord-norsk gemytt over seg. Jeg spør henne om tilknytningen til denne byen.
– Jeg er stolt av å bli utnevnt til en ambassadør for Harstad. Tenk å bli utnevnt slik av en by du ikke engang kommer fra! Jeg oversatte sangen “Sang til byen” av Ola og Kari Bremnes til Swahili. Så når jeg besøker land i Afrika kan jeg synge den sangen. Ola og Kari Bremnes er gode venner av meg. Videre driver jeg med Multicultura som jobber på tvers av tre kommuner i Troms. Mulitcultura er en global bygdefest der hvor alle kan møtes og være stolte av seg selv. Det eneste er at de skal kle seg i respekt, aksept og toleranse.
Selv om jeg bor i Oslo nå, er den byen litt fremmed for meg. Oslo har enorme muligheter for å påvirke ulike organisasjoner og finne frem til ulike miljø. Men jeg vil nok alltid være en harstadværing.
Norske Kvinners Sanitetsforening ga henne pris for hennes innsats mot omskjæring av kvinner.
– Hva er for deg positivt med somalisk kultur?
– Alt er verdifullt, bortsett fra at vi ikke må henge igjen i det som henger igjen fra Faraos tid.
Hvis du spør folk i Somalia om hvorfor de praktiserer kjønnslemlestelse svarer de “religionen vår”. Men det er bra, fordi da sier de i det minste ikke at det er kulturen som er skylden. Kultur endrer seg. Men så kan du jo spørre dem om hvor det står i koranen at kvinner skal lemlestes. Svaret er at det står ikke noe sted, og profeten Mohammed sin kone og døtre var ikke lemlestet. Faktisk var innføringen av Islam en måtte for somaliere å komme seg vekk fra kulturen fra Faraos tid. Kjønnslemlestelse spredte seg fra oldtidens Egypt. I dag blir faktisk mange sunni-muslimer sinte fordi kjønnslemlestelse praktiseres. Det er fordi det ikke er en del av Islam. Jeg mener derfor at det holdningsskapende arbeidet ikke bare må gjøres i Norge, men også i hjemlandet. Jeg har nå et prosjekt gjennom sykepleierforbundet og Kirkens Nødhjelp i Mogadishu, (hovedstaden i Somalia. Red. Anm).
Jeg er redd for at kulturen vår kommer til å bli borte. Vår kultur er veldig viktig, jeg er ingenting uten min identitet. Jeg valgte å gå mot kjønnslemlestelse fordi det går mot min kultur.
– Du har også jobbet med rusmisbruk blant somalisk ungdom. Ser du positive trender blant ungdommen?
– Ja, jeg er glad for at Mangfold i Arbeidslivet (MiA) sa ja til å samarbeide for det.
Vi forebygger og sprer kunnskap mot dem som er i faresonen, men vi har dessverre ikke ressurser til å hjelpe dem som er narkomane. Vi prøver å gi ungdommen makt til å velge selv. Vi samarbeider med blant andre Batteri og Røde Kors. Jeg ønsker at ulike organisasjoner jobber på tvers. Dette burde igjen være en prosess, ikke bare et prosjekt. Men da har du med en gang det evinnelige problemet med finansiering.
Jeg er interessert i å motivere ungdom i forhold til utdanning. Ungdommer har mye press på seg fra alle kanter, og ofte forventes det hjemmefra at de skal begynne å tjene penger med en gang. Ungdommer er sårbare, avslutter harstadværingen Safia Y. Abdi.
