Ayub viser meg vennlig inn på konotoret hennes, og byr meg en plass og noe å drikke. Hun er ung kvinne med en allerede imponerende erfaring fra helsearbeid. I dag jobber hun vesentlig med minoritetsspråklige som har en kronisk sykdom eller nedsatt funksjonsevne.
Hun startet på Lærings og mestringssenteret (LMS) på Aker Sykehus da det var et prosjekt i 1998. Ayub forteller med iver.
– Jeg jobbet en halv stilling der og en halv stilling på hjerteposten i et års tid. Deretter fikk jeg tilbud om jobb fra Norges Diabetesforbund om å være prosjektleder for et prosjekt som blant annet gikk ut på å nå ut med informasjon om diabetes i Oslo og Akershus. Det var et helse og rehabiliteringsprosjekt som varte i 3 år. Jeg gikk på slutten av prosjektet i svangerskapspermisjon, og da jeg skulle tilbake spurte min tidligere leder fra Aker LMS om jeg kunne tenke meg å jobbe med minoritetshelse på et nasjonalt nivå. Pr dags dato finnes det 44 LMS-sentre tilknyttet sykehus eller kommunen. Det er også flere prosjekter på gang.
Ayubs engasjement smitter, og det er ikke vanskelig å skjønne at hun har hatt en indre drivkraft for å holde på med det hun gjør.
– Det som gjorde at jeg valgte å knytte meg til dette, var blant annet en unik mulighet til å sette fokus på tema som jeg brenner for. Samtidig har jeg veldig sans for ideologien LMS- senterne er bygget på. Nemlig at alt det som skal skje av tilbud for brukere skal planlegges, gjennomføres og evalueres i samarbeid med brukere. Dette er måten det jobbes på, og som jeg mener er spesielt viktig når en også skal ha tilbud for minoritetsspråklige med en kronisk sykdom og / eller en nedsatt funksjonsevne.
Ayub skal jobbe med et kurs som kalles “Ulike kulturer- hva så?- sykdom , mestring og minoriteter” i oktober i år. Dette er et kurskonsept som gir basiskunnskap om viktige temaer innen minoritetshelse. Kurset er laget i samarbeid med Nasjonal Kompetanseenhet for minoritetshelse. Siden begge sentre arbeider nasjonalt, så er målet å ha dette kurset i alle Helse-regioner. Ayub har også tilknytning til de ulike helseregionene fordi de forskjellige LMS-sentrene finnes der, og hun jobber nasjonalt som en ”rådgiver” for dem, forteller hun.
Foto: Henrik Kreilisheim
– Kan du fortelle litt om bakgrunnen din?
– Jeg har pakistanske foreldre, er selv født og oppvokst i Norge og har bodd i Oslo. Jeg har flere ganger vært i Pakistan. Jeg er gift og har et barn.
Jeg hadde lyst til å utdanne meg innen helse, og det var helt tilfeldig at det ble sykepleien. Jeg ble ferdig høsten 1998, og startet på Universitetet i Oslo i fjor for å ta en master i Helsefagvitenskap på deltid i tillegg til jobben.
– Hva gjør du til daglig?
– Tja, det er mange sider. Det viktigste har vel vært å stimulere til at det finner sted læringstilbud for minoritetsspråklige som har en kronisk sykdom eller nedsatt funksjonsevne. Dette kan skje i samarbeid med LMS, avdelinger på sykehus, andre møteplasser som allerede har tilbud osv. Det er en del utfordringer man kan møte når man ønsker å få dette til. Den største er vel å få tak i brukere allerede ved planleggingsfasen og deretter å nå brukere. Jeg har tidligere selv jobbet lenge med å finne utradisjonelle måter å løse dette på, og har fått det til på mange vis.
Det andre er også å få frem brukernes stemme. Nå er det ikke slik at jeg har foredrag om slik mener somaliere, og sånn erfarer tyrkere det osv. Det er snakk om felles erfaringer, utfordringer og trekk.
Jeg er også blitt opptatt av at det må til mer forskning på området, og har selv vært med i ulike prosjekter. Akkurat nå samarbeider vi med Næringsakademiet i Drammen som har fokus på Helse og Mestring ( spesielt for minoriteter) og har et samarbeid med NAV og mange andre. Der håper vi å få til et forskningsprosjekt med Høgskolen i Buskerud.
Det er flere ”norske” brukerorganisasjoner som Norges Diabetes forbund, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke osv, som begynte å henvende seg til meg fordi de jobbet med ulike prosjekter, men følte de visste lite om hvem de skulle ta kontakt med, hvordan nå ut til miljøer osv. Nå har vi fra januar 2007 dannet nettverket BRUNETT- brukerorganisasjonenes nettverk innen minoritetshelse.
BRUNETT består av mange brukerorganisasjoner som blant annet ønsker å sette tema som minorietetshelse og levekår på dagsorden. De ønsker også å bli synlige i miljøene. Jeg har koordinert dette hittill, men ser at det er så stort nå at vi håper å få økonmiske midler til at en person kan jobbe videre og utvikle det.
Jeg er også med i en del referansegrupper, utvalg osv som gjør at jeg også har en rådgivende funksjon for myndighetene.
Det er tydelig at Ayub ikke kjeder seg så mye på jobben. Jeg spør om hva som er spesielt utfordrende for henne.
– Det mest spennende er vel at det hver gang blir en ny måte man utfører ting på. Det kommer an på planleggingsgruppen og de man samarbeider med. Det finnes ingen fasitsvar på hvordan en skal gå frem. Det som er gøy, er å få tips fra brukerne selv for hvordan man kan gjøre det.
Et eksempel: en av brukerorganisasjonen ønsket å nå ut med forebyggende informasjon om diabetes og hjerte- og kar sykdommer. Vi hadde med brukere i planleggingen som skulle hjelpe til med å få til arrangementet. De ringte selv til kvinnene. Det ble enighet om at det skulle være musikk og dans som skulle tiltrekke folk, men også fordi den sosiale siden er like viktig som informasjon og råd. Dette arrangementet ble veldig vellykket. Men igjen, så trenger det ikke å være slik for en annen gruppe.
Ayub kommer inn på at det finnes situasjoner som kan oppleves som spesielt krevende, og nevner et snevert kulturbegrep som et forhold.
– Det som dessverre er realiteten er at det finnes det en del fordommer og myter både blant helsepersonell, men også blant minoritetssprågklige, som det kan være vanskelige å avlive. Jeg tror ikke det vil skje noen gang. Noe vil nok være der hele tiden, men det som ofte er synd er at man da ikke klarer å se personen man har foran seg. Det budskapet jeg ofte gir er å ikke være redd for å spørre, og tørre å tenke at ethvert menneske er forskjellig. Det blir feil å si at det finnes en pakistansk kultur, en marrokansk kultur osv. Kulturbegrepet er vidt, og det er faktisk masse vi har til felles i forhold til det som er ulikt. Så jeg mener det blir feil å legge ”skylde” på kun kulturforskjeller ved misfortåelser osv.
Men det er også mer håndfaste problemer som kan oppstå, røper hun.
– Det andre som er slitsomt er vel det med økonomiske midler til tiltak. Jeg har ofte sett at flere møteplasser som er etablerte eller har tilbud på gang, plutselig må legge ned eller redusere på grunn av økonomi. Det som er så synd er at den tilliten og nettverket som man da har opparbeidet seg fort ”faller”. Og det kan ta sin tid å få det opp igjen
I følge Ayub finnes det absolutt språklige utfordringer.
– Det foregår mye intern diskusjon om hvilken måte som er den beste for å nå for eksempel pakistanske kvinner med diabetes type 2. Som oftest har det vært tilrettelagt tilbud med tolk.For å nå de ”ressurssvake” så må man som oftest få til tilbudet på deres språk, forteller hun.
– Kan det være verre å ha en kronisk sykdom eller nedsatt funksjonsevne som innvandrer/minoritet?
– Det jeg har erfart hittil er at det er nok mange ting som blir vanskeligere pga mange utfordringer minoritetsspråklige møter i møte med det norske helsevesenet.
Bare det å forstå hva det betyr å ha en kronisk sykdom kan være forskjellig. Det å for eksempel ha et barn med nedsatt funksjonsevne kan for noen være et tabubelagt område. Det er mange eksempler på hvorfor det kan føles verre for noen.
Det er helt klart at utdanningsnivå, bakgrunn, nettverk, språk osv, har mye å si for hvordan en takler det hele.
– Du snakker flere språk, og har reist en del. Har du noen synspunkter på helsearbeid for eksempel i Pakistan kontra Norge?
– Jeg har vært i Pakistan, også på noen studiereiser. For meg er det vankelig å ”takle” helsesystemet der, pga måten jeg er oppdratt på og tankemåten min. Her i Norge så har jeg for eksempel rett til å få opplæring om jeg har en kronisk sykdom. Denne opplæringen som finner sted her kan være tilrettelagt for meg, og jeg kan bli bedt om å ta et ansvar for min egen sykdom.
Min erfaring fra Pakistan, da jeg var i Diabetesforbundet i Karachi, er at de hadde ”en mal” for undervisning. Et eksempel på det er at ernæringsfysiologene brukte tabeller med bilder av mat og grønt og rødt lys. Det ble forklart hva du kan spise eller ikke spise.
De mente at pasientene skjønte det selv om de var analfabeter.
I Norge sier man at alt kan spises men med måte, og at det er viktig med balanse osv. Mange er ikke vant med å få muligheten til å bli spurt og være med på å bestemme fordi man tror legen vet best osv.
Så det er mange slike ”forskjeller” som kan skape misforståelser og hindre riktig behandling
Ayub skal være med på å arrangere en konferanse i november, med tittelen “Ulike kulturer-hva så?”. Målet med denne er å øke fagkompetansen for de som var ansatt ved de forskjellige LMS-sentrene. Panelet består av minoritetsspråklig helsepersonell eller etnisk norsk helsepersonell med lang erfaring fra feltet som diskuteres. Disse vil da gi innspill i forhold til temaene.
Målgruppen er de som jobber med minoriteter og helse. Ayub forteller at de også planlegger et kurs i Helse-Sør med fokus på psykiatri i slutten av jaunar, samt andre kurs i samarbeid med NAKMI og andre.
– Planer for fremtiden, etter endt utdanning?
– Jeg har kommet nesten halvveis i utdanningen nå, og har først en oppgave som jeg må skrive. Jeg er utrolig heldig som har en slik posisjon hvor jeg både har tilknytning til brukere, helsepersonell og myndighetene, og en reell påvirkningsmulighet.
Angående fremtiden, så er jeg klar over at det også skjer en del spennende ting omkring. Så jeg tar det som det kommer, avslutter hun med et smil.
