- Mahwash Ajaz. En strålende karriere - 10.01.2008
- – Frigjorte pakistanske kvinner? Helt normalt! - 13.12.2007
- Legning for politikk - 22.11.2007
-Se, her har vi hagen helt for oss selv!
Grace Baffoe smiler og åpenbarer en perfekt hvit perlerad. Vi sitter på en av benkene utefor Furuset sykehjem, omgitt av grønne plener og syrinbusker.
-Så det er her du jobber?
-Ja, her har jeg jobbet i mange år, ja.
Grace smiler igjen.
Det begynner å bli nesten 30 år siden Grace Baffoe flyttet fra Ghana til Norge. Da var hun bare 20 år, og hadde et ønske om å bli sykepleier.
-Jeg har bodd mange steder i Norge, mest på Øst-landet. Vi var ikke mange med flerkulturell bakgrunn, og det var ikke så mange timer med norsk-undervisning. Det var en utfordring å lære seg språket, men det kom etterhvert da jeg jobbet som pleieassistent hos Røde Kors.
Men hvorfor dro du egentlig helt til Norge?
-Jo, for dere virket kanskje Afrika langt unna. Men jeg visste mye om Norge før jeg kom; jeg visste hva Norge produserte og eksporterte til utlandet. I møtet med det norske folk ble jeg overrasket over mangelen på kunnskap om verden rundt dere.
Grace stusset over at nordmenn ikke engang kunne skille mellom forskjellige land i Afrika.
-I forhold til det jeg visste om Norge, visste nordmenn veldig lite om landet jeg kom fra.
Grace Baffoe har vært leder for Ghanesisk kvinneforening siden den ble opprettet i 2001.
-Det var ikke jeg personlig som startet det, selv om jeg hadde vært her lengst. Det var et par ghanesiske kvinner som fant ut at ettersom det begynte å bli en del av oss her, kunne det kanskje være et behov for et forum der vi kunne dele erfaringer. De ville ha et sted der vi kunne bli kjent med hverandre, utveksle informasjon, og hjelpe nyankomne til å forstå det nye samfunnet rundt dem.
Grace ble pekt ut til å lede kvinneforeningen.
-Jeg synes jo det var veldig hyggelig å bli ønsket som leder. Men samtidig mente jeg også ting skulle skje på en demokratisk måte. Jeg ville at vi skulle finne kandidater og stille til valg. Jeg ønsket ikke en tradisjon der man ble pekt ut til å være med, men at ungdommene etter oss skulle få ta del i en demokratisk organisasjon.
Ghanesisk kvinneforening har idag ca 60 medlemmer fordelt i Østlands-området.
Hvor viktig er en slik forening for minoritetskvinner?
-Jeg synes det er veldig viktig. Ikke bare blant oss ghanesere alene, men at vi kan overlevere en kultur til etterkommere av oss og informere samfunnet rundt oss. Både gi til samfunnet vi er en del av og også ta imot. Man kan lett bli feilinformert når man kommer til et nytt sted; det er et nytt sted og en ny kultur. Man kan lure på hvilken informasjon som er riktig. Det er derfor viktig med brobyggere.
Grace er enig i at kvinneforeningen er på mange måter en integreringsorganisasjon, men hun mener ordet integrering har blitt et trendord.
-Jeg spør meg selv: integrering i hva? Og hvem? Og hvor?
Hun ler.
– Integrering er ikke bare enveis kommunikasjon; det er ikke slik at vi skal ta imot den norske kulturen og så ferdig med det. Nordmenn bør også vite en del om oss. For det er jo slik man får respekt for hverandre.
Grace vifter vekk en mygg.
-Ofte når man hører ordet integrering er det en forståelse om at mennesker med flerkulturell bakgrunn skal integrere seg i det norske samfunnet og lære seg norsk kultur.
Hun slår ut med armene.
-Ja, det skal vi! Men for at etterkommere av oss alle skal forstå at verden består av mer enn en viss kultur, så er det viktig at integrering går begge veier.
Hvordan skal dere lære resten av samfunnet om deres kultur?
-Ja, det er ikke så lett. Ofte har det gått på matlaging og kulturdager og slike ting. Men jeg mener det må løftes høyere opp. Det kan for eksempel begynne med skolen som utgangspunkt. Jeg mener, hvis man for eksempel slår opp i skolebøker idag; hva står det der om det store kontinentet Afrika med hele 52 land? Hvorfor skal man sette fokus på det som ikke går så bra, og utelukke å fortelle om alt som faktisk er bra? Vi har mye å vinne på en mer nyansert lærdom. Men det er vanskelig for en liten organisasjon å gjøre så mye.
Har du noen gang vurdert å engasjere deg politisk?
-Ja absolutt. Jeg har alltid vært interessert i politikk, og nå som barna mine er blitt store kan det bli mer tid til det.
Hvilke saker opptar deg mest?
-Det er spesielt to saker som jeg brenner for. Forskning viser jo…ja, jeg holder meg til forskning. Jeg er ikke så glad i synsing.
Hun rynker brynene.
-Forskning viser at mange afrikanske barn dropper videregående skole, faller ut. Det bekymrer meg. Vi lever jo i et kunnskapssamfunn, og vi alle bør jo ha en viss kunnskap om samfunnet vi lever i. Det er viktig at vi finner ut grunnen til dette og sammen gjør noe med det.
Hun fortsetter.
-I tillegg ønsker jeg en viss holdningsendring i arbeidslivet generelt- mot innvandrere. For vi sitter på mye kunnskap som det norske samfunnet i mange tilfeller går glipp av. Når man snakker om integrering, er alle så opptatt av språk. Det er klart at språk er viktig, det er et nøkkelord, men det er likevel ikke alt!
Grace har hevet stemmen og snakker fortere. For å forklare hva hun mener, tar hun utgangspunkt i sine egne erfaringer.
-Jeg er jo sykepleier av fag og yrke, og møter mange som som har forskjellig utgangspunkt; snakker forskjellige språk. Du verden, hvor berikende det er å da slippe en tolk! Å kunne bruke kunnskapen til den andre personen, både kulturelt og språkmessig.
Å forklare den andre personen hva vi sammen er med på å gjøre. Det letter arbeidet for alle, uavhengig om du har norsk eller flerkulturell bakgrunn. Ting kan gjøres på forskjellige måter selv om målet er det samme. Og da kan vi snakke om integrering. Det er synd at man ikke får bruke kunnskapene man har fordi språket er en barriere.
Selv føler Grace seg heldig som får brukt sine kunnskaper på best mulig måte. Hun forteller om mannen som har støttet henne for at hun skulle få gjøre det hun ønsker. Og barna hennes som hun hele tiden har bedyret til at livet er hardt. Men man kan få til det man vil om man jobber hardt nok.
-Jeg føler meg så heldig; jeg har jobbet hardt for å komme dit jeg har ønsket, det har jeg. Jeg har sagt før at jeg kan føle meg så sliten som bare det, men når jeg tar på meg sykepleieruniformen, føler jeg meg med en gang frisk.
Hun smiler.
– Det er en slags lykkefølelse egentlig. Jeg har alltid visst med meg selv at jeg er til for å hjelpe andre.
