Legning for politikk

Foto: Henrik Kreilisheim

Akhtar Chaudry kommer småløpende ned trappene til Stortingslobbyen. Han scanner lokalet med et raskt blikk, får øye på meg og smiler kort og spørrende.
Han lurer på om jeg foretrekker å sitte i kantinen eller på kontoret hans.
– Kantinen er hyggeligere,
sier han.
– Hva vil du ha? Kaffe?

Chaudry går med raske skritt, betaler for en kaffe som han plasserer på nærmeste bord.
– Kan ikke du kose deg med kaffen, så kommer jeg om fem minutter? Jeg beklager altså, jeg må bare fikse noe veldig fort.
Han nikker unnskyldende før han forsvinner ut. Noen minutter senere kommer han hastende tilbake.
– Beklager altså!

Av 169 stortingsrepresentanter finnes det kun to med innvandrerbakgrunn. Norskpakistanske Akhtar Chaudry er en av dem. Han har et enkelt svar på hvorfor.

– Når du jobber i politikken og ønsker å gjøre en jobb for byen, for landet og partiet, så blir du lagt merke til. Er du heldig, blir du nominert. Og det var det som skjedde i dette tilfellet.

SV-politikeren har plassert mobiltelefonen sin på toppen av en dokumentmappe og noen papirer.

– Hvorfor valgte du politikken?

Akhtar er blitt oppmerksom på at telefonen hans lyser. Han trekker blikket tilsynelatende motvillig vekk fra den og ser på meg med hevede øyebryn.
– Det var jo tilfeldig egentlig. Tror jeg.
Han drar litt på det.

– Da jeg var 14-15 år opplevde vi en politisk uro i Pakistan, ganske lik den de opplever der nå. Det var kraftig konflikt mellom militæret og den sivile befolkning.

I sine unge år i Pakistan opplevde Akhtar ringvirkningene av det militære kuppet i landet. Han opplevde slutten på demokratiet og kneblingen av ytringsfriheten.

– Jeg tror dét var starten på min interesse for politikken og for demokratiet, forklarer han.

Han kom til Norge for 25 år siden, og meldte seg tidlig inn i SV, partiet han følte representerte det han selv sto for. Aktiv i politikken ble han ikke før på 90-tallet, men det var kun på grunn av den språklige barrieren. Han har nemlig vært politisk engasjert hele tiden.

– Man kan ikke ta pause når man har en legning for noe slikt, mener han.

Akhtar sitter med bena i kors og hendene foldet, mens han snakker.

– Jeg meldte meg tidlig inn i et parti, men det var først i 1990 tror jeg, at jeg oppfattet at jeg hadde noenlunde kontroll på språket. Og det må man ha, spesielt når man skal jobbe innenfor politikken. Du må kunne forstå det skrevne og det uskrevne ord. Og det tok litt tid før jeg hadde det.

Akhtar Chaudry er politikeren som har gått i bresjen for å rydde opp i rasistiske holdninger i den offentlige forvaltningen. Han krever en full utredning.
Du har uttalt deg mye om institusjonell rasisme i det siste?

– Ja, vi får mange henvendelser, mange brev og telefoner, der folk sier at de har blitt utsatt for diskriminering ene og alene fordi de har en annen hudfarge, en annen religion eller etnisitet. Så opplevde vi flere saker etter hverandre. Det var blant annet Obiora-saken, karikaturtegningene som ble hengende på politikammeret i Trondheim og episoden i Sofienbergparken. Disse sakene satt jo fokus på hva slags forvaltning vi har, mange lurte på om vår offentlige forvaltning er rasismefri.

Akhtar sitter fortsatt med hendene foldet.

– Når ingen tør og klarer å svare et rungende JA på det, så må vi finne ut om rasisme finnes, og sette i gang prosesser som gir oss fakta.

Du har bedt om en utredning om rasisme i offentlig forvaltning. Hvordan skal denne prosessen foregå?

– Vi skal presse på. Vi mener at det må konkluderes veldig raskt for å se hva ståa er, men prosessene må jo også pågå hele tiden. For poenget må jo være at den offentlige forvaltningen skal være rasismefri og kvalitativt god.
Han smiler.

– Nå når jeg er så heldig å ha havnet i Justiskomiteen, så har vi to saker som skal være viktige for SVs stortingsgruppe, og for meg. En av de sakene er at det skal være en rasismefri justisforvaltning. Det vil være en av de sakene SV og jeg skal bruke mye tid på.

Har du selv opplevd rasisme?

– Både ja og nei.

Han lener seg litt frem, telefonen hans lyser igjen. Han flakker litt med blikket, men overser den enda en gang.

– Siden jeg er en offentlig person som blander meg bort i det ene og det andre, så har jeg vel kanskje en høyere terskel for å begynne å klage og sutre. Jeg har ikke brukt tid på det. Men det viktigste er hva mannen og kvinnen i gata opplever. Politiet, sosialkontor, alt det offentlige; det må være rasismefritt. Jeg har muligheten til å slå tilbake verbalt, og har innflytelse til å gjøre noe, men for den vanlige mannen og kvinnen, det er der vi har en jobb å gjøre.

Hvilken rasisme er farligst?

– Alle mennesker går rundt med fordommer mot andre. Alvorlig blir det når de som går med fordommer har makt til å bestemme, og bruker makten til å realisere sine fordommer. Det er derfor det er majoriteten det må rettes fokus mot når det gjelder rasisme. Jeg vil ikke bagatellisere rasisme fra minoriteter, men alvorlighetsgraden øker jo mer makt du har.

– Mennesker går rundt med fordommer, og de kom til syne da Torill Fiskerstrand plutselig fikk nok stemmer til å få en plass i bystyret, sier han alvorlig.

– Men da har vi jo også noe å jobbe imot, fortsetter han.

Du har også vært opptatt av å bekjempe vold, spesielt mot kvinner; hvordan startet dette engasjementet?

– Jeg har sett, og har mot nok til å erkjenne at det finnes vold mot kvinner. Og det finnes mer vold i enkelte miljøer enn andre miljøer.

Selv kommer Akhtar fra “enkle kår”, som han kaller det, og vet hvordan det er å føle avmakt.

– Når du kommer fra enkle kår, er det ikke slik at vold er ett punkt. Det å føle at du ikke kan gjøre noe kan jeg kjenne meg igjen i.
Jeg er heldig som er velsignet, kan du kanskje si, med en innlevelsesevne til å skjønne hvordan det er å føle avmakt. Og da kan jeg skjønne hvordan et barn eller en kvinne som har blitt utsatt for vold kan føle avmakt. Jeg føler det som min plikt, med de innflytelsesmuligheten jeg har, å sørge for at disse kvinnene og barna ikke skal være maktesløse.

– Når du sier at det er mer vold i enkelte miljøer, hvilke miljøer tenker du på da? Visse minoritetsmiljøer?

– Jeg tror ikke det har noe med hudfarge å gjøre. Jeg tror heller det har noe med sosiale kår å gjøre. Jo mer utdannelse du har, jo mindre sjanse er det for at du utøver vold mot dine nærmeste. Jo større trygghet du har, når det gjelder arbeid og inntekt, jo mindre sjanse er det for at du utøver vold mot dine nærmeste, forklarer han.

– Og minoriteter i Norge har mindre av den tryggheten du beskriver enn etnisk norske?
Han tar en pause.
– Det er denne typen mekanismer som er interessante å se på, ikke på hudfargen, fortsetter han.
Chaudry mener det er viktig å satse på forbedring av skolen som integreringsarena.
Han mener det er spesielt viktig at videregående skole blir gratis, og tror det vil bidra til at færre minoritetselever faller fra, da vil de stille sterkere på arbeidsmarkedet.

– All erfaring og forskning viser at en større andel av barn med minoritetsbakgrunn faller fra i videregående skole. Blir videregående skole gratis, vil sannsynligvis flere fullføre. Det vil si at det blir tre år til i skolen sammen med de andre elevene.
Dessuten øker det mulighetene for at de tar høyere utdannelse, og kommer inn i arbeidslivet med større kompetanse. De vil bli bedre integrert i samfunnet.

– Du har alltid snakket mye om likestilling, hva tenker du om homofili i minoritetsmiljøer?
– Når jeg snakker om likestilling, legger jeg alltid til ordet legning. Man skal være bevisst på at likestillingen ikke bare gjelder kjønn, etnisitet og språk. Det gjelder også legning. På samme måte som man skal respektere mennesker som ser annerledes ut, skal man også respektere mennesker med annen legning, og legge forhold til rette for dem.

– Men hva med unge homofile muslimer som ikke føler deres miljø vil respektere dem?
– Det er jo et vanskelig tema. Men å stå frem som homofil i visse minoritetsmiljøer er like vanskelig som å stå frem noen steder på landsbygda i Norge. Man må bruke samme mekanismer som vi bruker på landsbygda.

– Og det er?

– Opplysning. Vi må bruke opplysning.