– Blant kvinner og barn som benytter seg av botilbudet er det en høy andel som har en annen etnisk bakgrunn enn den helt norske, forteller sosionomen.
– Det er nok flere faktorer som spiller inn. Etnisk norske kvinner trenger kanskje ikke å flytte inn på et krisesenter, de har muligens venner og familie, landsted eller annet de benytter seg av. Da det første krisesenteret i Oslo startet på slutten av 70-tallet var det for det meste etnisk norske kvinner og barn som bodde der. Minoritetskvinner som kommer for å bo midlertidig kan ha lite eller ikke noe nettverk. Ofte er deres mishandlingshistorie preget av av isolasjon, informerer Berntsen.
Opprinnelsesland til kvinnene som bor på krisesenteret i Oslo speiler befolkningen i Oslo.
– Vi har hatt en økning av kvinner fra Irak på senteret. I alt har det kommet flere mennesker fra Irak de siste årene på grunn av tilstanden der. Undersøker du krisesentrene andre steder i landet vil du sikkert oppdage at i nord er andelen russiske kvinner større, sier hun.
Nyankomne familiegjenforente kvinner som opplever overgrep kommer i nesten umulig situasjon. Nyskapende tiltak er nødvendig, mener Kristin Berntsen ved Oslo krisesenter.
De kommer ofte gjennom arrangerte ekteskap eller tvangsekteskap, der det har vært tvang overfor sønnen. De unge mennene som bor i Norge har vært godt inne i en kriminell løpebane med vold og narkotika, og noen har allerede en kjæreste fra før. Kvinnene som skulle stabilisere livet til den unge mannen, blir i en del tilfeller i stedet ofre for vold og overgrep, gjerne også fra kvinner, særlig svigerinner og svigermor. Slik kan de havne på krisesentrene.
– De som ikke har barn finner ikke nye nettverk, derfor trenger de mest hjelp. De som har barn finner seg nettverk, fordi barna går i barnehage eller skole og slik blir de kjent med andre mødre. Hovedarbeidet ligger i å integrere disse kvinnene, slik at de klarer seg etter et opphold på krisesenteret, sier hun.
Les mer i Utrops utgave 19-2007.
