Flertallet av imamer i Danmark tilhører nemlig tre forskjellige etniske grupper. Og innenfor hver gruppe er det en mengde forskjellige religiøse retninger, som slett ikke er enige seg imellom.
Det forteller Inge Liengaard, som er den første forskeren som har laget en dyptgående analyse av imamer fra alle etniske grupper i Danmark.
Hun fant ut at de fleste moskeene er organisert etter etniske grupper – der de største var arabiske, tyrkiske og pakistanske.
Innenfor hver enkelt gruppe er det ulike religiøse undergrupper, akkurat som i kristendommen, med sine ortodokse, katolske og protestantiske kirker.
Muslimenes etniske bakgrunn har betydning både for samarbeidet og konkurransen mellom moskeene. Imamer og moskeer samarbeider lite sammen på tvers av etnisitet. Med unntak av i enkeltsaker, som for eksempel krav om muslimsk gravplass.
For det meste ignorerer man andre etniske grupper, og konkurrerer bare med moskeer som henvender seg til de samme potensielle brukerne, med samme språk og samme kulturelle og historiske bakgrunn.
– En tyrkisk og en arabisk imam henvender seg ikke til samme publikum. Først og fremst snakker de to ulike språk. Dessuten er det mange kulturelle, sosiale og historiske forhold som gjør at en tyrker som regel vil foretrekke å besøke en tyrisk moské, hvis vedkommende overhodet har tenkt seg dit. Derfor er den interne konkurransen sterkest, forklarer Inge Liengaard til Forskning.no.
Imamene befinner seg i en paradoksal situasjon: På den ene side betraktes de i den danske offentligheten som innflytelsesrike, fordi de er religiøse autoriteter.
På den andre siden anses de som diskvalifiserte som offentlige debattanter, fordi de er religiøse autoriteter.
Det gjør at imamer – i motsetning til prester – ikke bruker sin autoritet til å få innflytelse på andre områder i samfunnet. Det er for eksempel vanskelig å forestille seg en imam som sitter i et styre eller råd.
