Mange opplever det som mye verre når «en av deres egne» skal lage nyheter om dem. Etter å ha skrevet drøyt 50 saker i VG om drosjejuks, var det ikke komfortabelt å ta taxi etter en tur på byen. Da var det lett å få en leksjon på urdu, og ofte var klagene de samme: Hvorfor graver du ikke etter snusk hvor nordmenn er involvert?
Den største utfordringen med å være en minoritetsjournalist
er i forhold til sitt eget miljø, sier journalist Kadafi Zaman Foto: Henrik Kreilisheim
– Det tok flere år før jeg følte at det norsk-pakistanske miljøet endelig aksepterte at Kadafi var som en hvilken som helst annen reporter. En som brydde seg om nyheter – uten å favorisere etnisitet. Slik er situasjonen nå, våren 2008 i TV2, sier Zaman i et intervju til NB21.
En annen sentral utfordring som følger karrieren er faren for å bli stemplet som en ghettojournalist. En som bare lager saker om det flerkulturelle Norge og dets fordeler og ulemper.
– Ofte har jeg tenkt: Kadafi, denne uken har det blitt litt vel mange saker om gjenger, asylsøkere og rasisme. Men problemet er ikke at redaksjonene setter medarbeidere med en annen kulturell bakgrunn bevisst på slike saker. Tvert imot. Faktum er at den etniske leseren og seeren tar direkte kontakt – desto mer profilert journalisten blir. Tyrkere, arabere, somaliere føler ofte at det blir lettere å snakke med journalist-Ali, sier han.
